Nå har jeg en stor, fin leilighet for meg sjøl i berlinerbyen. Hah! En hel måned. Kunstnerbolig kalles det - så nå må jeg leve et skikkelig kunstnerliv.
Jeg burde kanskje skrive ei liste over hva jeg burde gjøre. Innholdet i kofferten min er strikkepinner, ull, spelemannsbøker, yogamatte og joggesko. Ikke veldig kunstnerlig. Det hørtes mer ut som ei dame i midtlivskrise eller no. Og DET er jeg ikke. (30-årskrisa har ikke kommet enda heller. Det er jo tross alt veldig veldig lenge til jeg blir 30.)
Jeg har så klart med ei fele også (den med flere strenger måtte desverre bli igjen på Kampen). Men problemet er at naboene under ikke tåler noe lyd. De er veldig glade i å klage. Men jeg har tenkt til å være av dem som får lov til å lage lyd.
Første ting jeg gjorde her var så klart å gå i matbutikk. Min yndlingsaktivitet i utlandet.
Men med en gang skjønte jeg at jeg må nok øve meg litt i tysk. Alt jeg kan, håper jeg at jeg ikke får bruk for: Ich habe angst. Umbringen. Tot. (Derrick var jo ikke teksta på morsmålet hans, så jeg er litt usikker på åssen det skrives.)
Kassamannen ville helst tvinge på meg forrige kundes kvittering. Han hadde ikke sett at jeg hadde tatt kvitteringa mi allerede. Det var nok til å få den mannen sur. Jeg får slå opp "jeg har allerede tatt kvitteringa mi" i den lille illustrerte lommeparløren jeg har fått av mamma. (Der står det mer sånt som jeg håper jeg ikke får bruke: "Jeg er voldtatt" f.eks. Men det kommer uansett ikke til å skje, for jeg har fått voldektsalarm av mamma til jul. (Er det vanlig å få? Svigerdattera hennes fikk det også. Det er kanskje enda rarere.))
Oj, nå hørte jeg hvor lydt det var her. Ok - jeg kan skjønne at jeg ikke skal spille natterstid i alle fall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar