Planleggingsdag

I dag har jeg vært på planleggingsdag.
Det kan hende jeg allerede har blitt en sur, tverr, satt og vanskelig kulturskolelærer. Men jeg er altså ikke så glad i planleggingsdager. For det første blir de alltid lagt til ferien. Eller, det som hadde vært ferie, om det ikke hadde vært planleggingsdag. Jeg har lurt litt på om administrasjonen er så sure for at de har mindre ferie enn lærerne, at de legger planlegginsdagen så tidlig som mulig. Favorittene er 13. august eller 2.januar. Særlig for en som meg som har fast jobb én dag i uka, og den dagen er 5 dager etter.
Det kan hende administrasjonen ikke i utgangspunktet er bitre eller slemme. Men den tanken er jo bare litt kjedelig. (I år var de jo ganske så snille med oss. Jeg skal innrømme det. 7.januar er ok.)

På sånne møter er det alltid noen som skal inspirere oss. Og det er visse regler for hvem disse heldige folka er.
For det første er det alltid en mann. Ikke snakk om at unge damer får sånne oppdrag. Og de skal IKKE kunne faget til dem de har foredrag for.  Det er de helt ærlige på. (Så oppmuntrerne til kulturskolelærerne er så klart ikke musikalske. De synger kun i dusjen) Men allikevel bruker de så mange eksempler fra dette faget som overhode mulig. Kanskje for å vise at de faktisk husker hvem de prater for den dagen. (Litt dumt om de plutselig veksler oss med rørleggerne de prata for dagen før).

De tekniske dupedittene trenger jeg ikke en gang nevne. Men jeg skal faktisk gi disse herrene litt ros her. De skriver i alle fall ikke akkurat det samme på powerpointen som de sier. Det gjør de som prater etter lunsjen.

Det er viktig at vi i salen skjønner at pratemakern er menneskelig. At han faktisk har et liv utenom. Så vi må jo få se bilder av barnebarna. Få se de små som enten mestrer, eller ikke minst IKKE mestrer noe. I dag skjedde faktisk noe jeg ikke trodde kunne skje: det var en som var såpass ung at han bare hadde med bilder av sine egne barn. Men så var han fra England også, så han kan jo få lov til litt mer enn de andre.

Det som gjør at jeg aldri liker disse mannfolka, er at de alltid skal gjøre narr. Helst i andre halvdel av talen, akkurat før vi begynner å gå lei. Da skal vi få le litt. Sånn god-leing som er av og ikke med.
Jeg ble ikke veldig sjarmert av han gubben som gjorde narr av damer som gjorde karriere, og som ikke fikk barn tidlig. De kunne ha det så godt når de var litt for modne og ikke kunne få unger. Hva det hadde med hans foredrag om 'humor i hverdagen' veit jeg ikke, men publikum skratta godt. Så da var det nok en suksess.
I dag var det blant anna Sting det gikk ut over (og et par i salen så klart. Det hører med.) Du skal være ganske heldig om du prater til en sal med musikere, og ingen av dem liker Sting. Mannen trodde så klart han traff bra når han skrøyt av en samtidsmusiker og dreit ut en popmusiker. Han bomma gitt.

Jeg har kanskje ikke mye å sutre over når jeg klager over slike ting. Poenget er bare at vi ikke trenger slike bøylemikrofon-brukere. Tenk hvor mange feler kulturskolen kunne ha kjøpt inn for samme pris.

Og nå skal det være sagt at dagens møte er den beste planlegginsdagen jeg har vært på. Jeg syns det sier litt bare det.