Fysisk musikk

Sjøl om jeg er musiker (eller kanskje akkurat derfor), liker jeg ikke altfor smektende beskrivelser av musikk. Eller av opplevelser av musikk. Eller det verste: hvordan en lager musikk.
Akkurat nå kan jeg ikke komme på noe som gjør meg mer flau. 

Jeg syns musikk er en så vanlig ting, at beskrivelser som "jeg bare føler musikken, den kommer til meg", "jeg kan ikke leve uten musikk", eller "musikken er over alt" er totalt overflødige. Jeg sier ikke "jeg blir trøtt når jeg ikke sover på lenge" eller "jeg ser natur når jeg er på fjellet" - fordi det veit jo alle. Hvorfor må musikere komme med sånne uttalelser hele tida?
Publikum ser ut til å like det også. Det er det rare. "Ho må bare spille, det er livet hennes" - (ja, dere har sikkert skjønt greia nå, jeg trenger ikke komme med flere eksempler) - slike beskrivelser er liksom forskjellen på de virkelige musikerne og de som ikke vil musikken SÅ mye. Men for meg er det bare forskjellen på de som uttaler floskler og de som bare veit at det er sånn. (ok, jeg er kanskje streng). Jeg klarer ikke si sånn.


Men nå skal jeg prøve meg på slikt sjøl likevel.
Være litt klein.

Men ikke om egen musikk, men om musikkopplevelser.

Jeg er ganske så klar på hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Eller. Nei?
Men; det er ofte at musikk som andre syns er topp ikke treffer meg i det hele tatt. (ja, det skjer med alle). Om jeg skal beskrive smaken min, så vil jeg si at jeg liker musikk som er ærlig, har et nærvær og en varme- ÆSJ!, hør hvor flaut det høres ut. Mekanisk musikk (som alt for lange soloer med bare hør-hvor-flink-jeg-er-linjer) treffer meg ikke i det hele tatt. Og jeg velger å tro at det ikke har noe med at jeg ikke er en teknisk virtuos sjøl å gjøre. Jeg liker det virkelig ikke. Sjøl om jeg gjerne skulle det gjort det.

Men når det er musikk jeg virkelig liker eller virkelig ikke liker, veit jeg det godt. Kroppen min gir nemlig beskjed. Jeg har en kropp som sier litt for godt i fra om det er musikk som er noe for meg. Og jeg velger å tro at den ikke ljuger. At den ikke følger hva som er in, eller hva som er politisk rett. 

Her om dagen var jeg på konsert med en svensk og en norsk duo. Utrolig fin musikk. Og det visste jeg jo fra før, sia det ikke var første gang jeg hørte på dem.

Jeg veit jeg har en uvane å bevege meg til musikk uten at jeg veit det. Jeg måtte jobbe masse med det med den svenske felelærern min. Jeg måtte sitte å se meg sjøl i speilet, for å kontrollere at jeg ikke gjorde rare bevegelser når jeg spilte. Men når jeg er på konsert, har jeg ikke med et svært speil. Så noen ganger tar det litt tid før jeg skønner at jeg sitter og rugger. (På klassiske konserter kan det faktisk være litt flaut. "Der sitter folkemusikeren og er så naturlig, og har musikken så i kroppen at ho ikke klarer å sitte i ro" tror jeg folk tenker)
Venninna lurte litt på den dirringa, men skjønte fort at det var meg som digga musikken. Men så kom ekstranummeret (Jolene), og vi fikk gåsehus begge to. Venninna mi vant, for ho har lange hår på armen. Men så begynte jeg plutselig å riste, så da vant jeg likevel. Så fint var musikken.
Men kroppen min sier klarest fra når det er musikk den ikke liker. Jeg blir rett og slett dårlig. Og jeg overdriver ikke.

En gang en kamerat spilte en vals på intepretasjon (slå det opp om du ikke veit hva det betyr. Eller: det er rett og slett et fag hvor vi skal spille for hverandre, og få og gi tilbakemelding), ble jeg kvalm. Jeg klarte å holde meg, men da han ble bedt om spille slåtten en gang til, måtte jeg bare springe ut så det ikke gikk gæli. Jeg ser ikke på det som at jeg er i mot gammeldans; at jeg syns eldre slåtteformer er mer verdt. Det tror jeg ikke magen min bryr seg noe om. Jeg likte rett og slett ikke den låten. (Og tilfeldigvis så er det flere av dem som er i kategorien runddans. Men det er også mange slåtter som er i den kategorien jeg liker veldig godt. Så er det sagt.) Åssen forklarer jeg at magen min ikke likte den valsen?

Det er ikke akkurat den eneste gangen jeg har blitt dårlig av musikk. Kroppen sier rett og slett i fra om jeg liker musikken eller ikke. Så jeg klarer ikke å ljuge om det. Ikke for meg sjøl en gang. Og ja, det høres kleint ut. Enda verre enn å si "Jeg klarer meg ikke uten musikk". Hehe, det er enda verre enn uttalelser jeg blir dårlig av. hhmm. Og det kan jo hende det her er så vanlig, at folk syns det er teit å skrive om. Alle får jo frysninger, så kanskje alle spyr av musikk også.