...

Snart skal det gå an å skrive om filleting igjen.


Nå vil jeg bare anbefale folk å lese de gode innleggene til avisfolket. Og svare på de grumsete kommentarene.

Dataspill

I barndommen (som akkurat nå betyr da jeg sånn ca gikk i 6.klasse) var vi så heldige at vi fikk låne data fra skolen der pappa var rektor. Hver ferie. Eller i alle fall hver vinterferie.
Så da kunne vi få lov til å spille sånne dataspill vi hørte så mye om. Vi var kjempefornøyde med spillet vi fant på den svære dataen (som vi av en eller anna grunn (som vel er min eldste bror) plasserte på det minste rommet som fantes i huset.)
Det faste vinterferiebesøket vårt (som ligner ganske så mye på min familie. Nærmere kommer en kanskje ikke) var også kjempe fornøyde. Og jeg husker jeg slo de andre som bare det. Og det var ganske så stas, for jeg er fire år yngre enn min bror (og pleide helt ærlig ikke å vinne så mye over han), og nesten to måneder yngre enn venninna mi som var på besøk. (og det var også ganske mye akkurat da.)
Spillet vi spilte var touch-metoden. Eller rettere sagt, et slags opplæringsprogram i touchmetoden.
Gjett om jeg syntes det var stas da jeg oppdaga spillet "Hovedstad i hvilket land?".

Og det sitter jeg og tenker på her jeg sitter hjemme på besøk, og vi har hver vår data på bordet.
Jeg lurer også på hvor mange år sia det er sia jeg har vært hjemme her hos foreldra mine ei helg i sommerferien. Det er kanskje omtrent da vi spilte det fine lære-seg-å-skrive-uten-å-se-på-tastaturet-spillet.

Uforståelige dyr

Jeg har hatt ferie (eller jeg har vært et anna sted enn hjemme og hatt litt lengre pauser mellom øvingensøktene, så det kan kalles ferie.) Og det beste stedet å dra når en har fri, men bare 30 norske og 17 svenske kroner, er fjellet. Så jeg har vært flere dager på hytta vår, som forresten er på den fineste plassen på jorda (sjøl om andre der oppe meiner den plassen er på andre sida av fjellet eller på andre sida av vatnet.) I kjellern på hytta fant jeg en finfin Nøgne Ø-flaske. LUKSUS. Og sia pappa har enda mer og enda dyrere vin i kjellern sin, fikk jeg med noen sånne flasker. (Han er god på å kjøpe, men ikke like god til å drikke, så da må noen hjelpe han med det.) Så jeg har hatt fine dager.

På hytta er det så klart en del krøtter. Og jeg liker dem. (Jeg liker sauer og kyr bedre enn for eksempel katter og bikkjer. Eller, ikke bare for eksempel. Jeg liker jo ikke katter og bikkjer. Om jeg hadde likt bikkjer, hadde jeg sikkert kalt dem hunder.) Men kyr og sauer er fine dyr. (ja, og alle de som er i familie med kua. Jeg driver ikke med diskriminering innen storfefamilien.) Men det er en ting jeg ikke helt skjønner med disse dyra. De har tydeligvis lært seg at biler ikke er farlige. Det er jo sikkert fordi de ikke har opplevd at disse store beista virkelig er beist. For om de hadde opplevd det, hadde de jo vært døde. Og da er det vanskelig å fortelle videre. Og de er kanskje ikke så flinke til å se at en påkjørt, dau sau faktisk er påkjørt av en bil. De må av en eller anna grunn tro at det er en SYKKEL som har drept dem. For sykler er de jo dritredde for. Hvorfor?
Og sjøl om jeg liker disse dyra, er det jo alltid artig å se hvor redde de blir når jeg kommer syklende. Jeg lurer faktisk på om det var grunnen til at vi ga mamma en sykkel ho kunne ha på hytta. Det begynte å bli litt teit å balansere på trehjulsykkelen.
Hvorfor er sykler så mye mer skremmende enn biler? Sia jeg har opplevd å kræsje med begge deler, kan jeg med sikkerhet si at det er vondest å kræsje med en bil.