tirsdag 20. desember 2011

Nettstrikking

Julegaver:
til familie er hjemmelaga ting ikke bra nok.
Eller bra nok, og bra nok - men ingen blir veldig fornøyd i alle fall. Bortsett fra når veslebror perler bilder til oss eller syr. Mest fordi han starta med det etter fylte 20. Jeg foreslo han kunne få strikka julekuler i år. Men da måtte det stå Manchester United på det. (hmm, det burde jeg jo prøve på forresten.) Oj - nå kom jeg på at søstra mi har blitt veldig glad når ho har fått hjemmelagd kalender av meg. Det bør jeg forresten gi ho vært år, for ho er ikke så flink til å vite når ting skal skje. Men - saken er at vi blir mest glad om vi får kjøpte ting. Tror det er fordi ingen av oss tjener så veldig mye, eller jobber med ikke-ting til hverdags. For å være ærlig vblir jeg mer glad om jeg får en kjele av broren min enn enn slått. Og det samme er det nok med han.

Men til venner derimot. Da skal man lage ting. Men da trengs det tid. Og det har jeg ikke hatt. (Eller - akkurat de siste dagene har jeg hatt det. Men da har jeg gjort som jeg pleier de dagene jeg endelig får fri. Gå på fest - og så spy en hel dag. Koselig det da.) Men jeg har altså en plan om å lage sokker. Jeg har allerede starta. (Ja, det er jo mange dager til jul, og alle gaver trenger vel heller ikke bli ferdig akkurat til den 24.) Men jeg sitter fast. Strikker etter en nett-oppskrift. Og har kommet så langt:
"Ta opp langs baksiden av hælen de 8 av maskene du felte på hælen + 4 nye masker. Strikk videre på de 24 maskene som har hvilt mens du holdt på med hælen og ta opp 8 +4 nye masker langs den andre siden av hælen... "
Ingen av de tallene passer med det jeg har strikka.
Så det kan ta litt tid med de gavene. Ønsk meg lykke til.

I dag var jeg forresten for ørtende gang på butikken for å kjøpe inn saker til lampa jeg skal ha i taket. Lampa er fin. Men ikke på senga mi der den nå har bodd sia mars. (eller ikke om natta da, da flytter jeg den over til skittentøyskurven.) Jeg har fått bedskjed fra pappa om at jeg må kjøpe "rett lengde på ledning støpsel sukkerbit og ein kopp som skjuler sukkerbiten". Men det er jo ikke barebare å finne det i butikken. Så jeg endte opp med å kjøpe papir til skrivern i steden. Trengte det også da.

mandag 12. desember 2011

Lys

Hadde tid til å gå på Oslo City i kveld. Og - ja, jeg visste at det var en feil ting å bruke tid på, jeg har jo vært på det stedet før. (Hvorfor begynner folk å stoppe rett etter rulletrappa med en gang jula nærmer seg?) Men det var rett og slett ingen andre steder (les butikker) som er åpent så seint.
Jeg skulle kjøpe
1) Lysestaker. (har plutselig fått stearinlys i gave, og har ikke funnet en bra måte å bruke dem på uten lysestake)
2) Julegaver.
3) Lyspærer til stålampa mi.

Jeg starter med det siste: jeg klarte å kjøpe rett lyspære, eller lysrør eller hvadetnå heter (Halogen Tube i følge embalasjen). Jeg er ganske så fornøyd nå, for det har ikke vært lys i den lampa på mange måneder. Så nå er det ikke bare telys og lampa ved komfyren som er eneste lyskilde i stua/kjøkkenet/arbeidsrommet lenger. (Glemte mac'en - som i grunn har vært et ganske så viktig lys, også "arbeidslampa" søstra mi tok med da vi pussa opp leiligheten. (den har lys ei lita stund, også synes det nesten ikke at den er på lenger))
Det skal egentlig være to forskjellige pærer i den stålampa. Men den andre bomma jeg på. Men én av to er ikke gæli. Kanskje jeg en gang får ei lampe som de nye pærene passer til også.


Julegaver ble det ikke noe av. Sjøl med Radioresepsjonen på øret kom jeg ikke i humør til å være lenge på det kjøpesentret.

Lysestaker finnes ikke lenger. Det er i alle fall min observasjon. Men stearinlys selger de fleste overalt.

Vel - nå er det i alle fall lyst her på Kampen.
Og: Julebrevet er ferdig.

torsdag 8. desember 2011

Julepost

Da var det på tide å skrive julepost igjen. Altså mitt bidrag til familiens faste julebrev, der jeg skal fortelle hva som har skjedd med meg i løpet av året.

Mine tre stikkord:
fele
leilighet
ikke noe mer (øl kanskje. men det har det faktisk blitt mindre av dette året. Oj - kanskje det er noe å skryte av. Sia mamma har fortalt bestemor at jeg "er så glad i øl", (og det på bestemor sitt språk betyr jeg er alkoholiker.)

Det er bare å si i fra om det er noen som har forslag til hva jeg skal fortelle 250 av familiens beste venner.

Jeg har foreslått for mine tre søsken at vi kan skrive om hverandre, for det har vi jo prøvd før:

tirsdag 29. november 2011

Postsøknadsskrivingstid

Det fine med å skrive søknader, er at du kan få positive svar. Og nå har jeg fått noen hyggelige svar tilbake. (Eller, en får jo alltid hyggelige svar, men det betyr ikke at de alltid svarer ja på søknaden din.)
Og det skal jeg tenke på nå når jeg skal starte på ei ny runde. Hurra!

torsdag 17. november 2011

Husmoremne 2

Når jeg ikke husker helt åssen jeg skal logge meg inn her på bloggen, vil det nok si at det er ei stund sia jeg har skrevet her. (Det har noe med travelhet den siste tida å gjøre)

I dag har jeg lagd suppe. Jeg har ikke vært så flink til å lage supper. Det er slikt som gourmetkokker og vegeterianere er flinke på. Men nå har jeg akkurat lagd meg en jæskla god gulerotsuppe. Det høres jo ikke en gang godt ut.

Så nå syns jeg at jeg er enda bedre på vei til å bli den perfekte husmor. (detaljer som at jeg ikke er så mye hjemme, kommer aldri til å endre seg, så jeg må jobbe hardt på alle andre områder.)

Nå skal jeg jommen meg fryse ned restene, da hopper jeg enda høyere opp på husmorstigen (det er et pluss at det allerede ligger et hjemmelaga rugbrød der, og kanskje et lite minus at pappa akkurat har fyllt det opp med bær, sopp og mengder med kjøtt. Eller er det også et pluss?) Hvorfor foreldra mine også satte igjen to poser med komlemjøl, når jeg har sagt jeg akkurat lagde en svær komlemiddag fra bunnen av, lurer jeg litt på. Kanskje de ikke syns jeg passer som husmor? Gammelosten som ble lagt igjen i ei kasse på gangen, var kanskje for å sjekke om jeg rydda der. Det gjorde jeg, Men jeg har ikke spist opp osten. Hva jeg skal med kassa veit jeg heller ikke.

lørdag 15. oktober 2011

Søknadsskrivingstid

Ting som er artigere å gjøre enn å skrive søknader, og som også føles mye viktigere akkurat nå:
- strikke lue og pulsvanter (det er jo blitt kaldt)
- dra til Jysk med de rullgardinene jeg kjøpte, men som ikke passa
- vaske ull
- rydde i cd-samlinga mi
- se på filmer som jeg aldri har hørt om
- dra til lampebutikk for å se om de har en fin lampe. (de reklamerte jo for at det var salg, og sjøl om de har hatt den samme reklamen i 8 år nå, betyr ikke det at de sikkert ikke hadde noen nydelige, billige lamper akkurat i dag)
- lese tekstene til alle låtene på det nye BPB-albumet:
http://www.youtube.com/watch?v=WDllme_kjx8
- kjøpe kvalitetsøl og drikke den
- skrive reiseregninger
- se ut vinduet
- ordne med kvitteringer
- lage hjemmeside
- sjekke om det er noen serier på nettv jeg ikke har sett
- skrive ut prøvesider på skrivern min
- lese gamle kontrakter
- lese gamle avslagsbrev på tidligere søknader (ikke lurt)
- kjøpe frimerker som skal brukes på kort jeg skal skrive
- skrive kort
- oppdatere bloggen

onsdag 5. oktober 2011

Litt blind

Det har vært travle dager. Og etter det blir man litt sjuk. Det er sikkert standar.
Men da er jeg tilbake, og har prøvd å lese meg opp igjen på frk.figen sine oppdateringer. Det kommer absolutt før egne skriverier.

Leste akkurat i ei avis at journalistenes syn på Utøya ble annerledes når de fikk sett øya. Jeg har ikke en gang tenkt på at ikke alle visste åssen det så ut der. Trodde ikke at jeg var så blind. Eller trangsynt eller hva det er.

torsdag 22. september 2011

Husmoremne

For noen år sia kalte broren min meg et skikkelig dårlig husmoremne. Jeg veit ikke om det var fordi han ikke ville kameraten han sa det til skulle sjekke meg opp, eller om han meinte det. Eller - jo det var begge deler. Men i dag har jeg følt meg litt som en husmor.
Jeg har brukt hele dagen på å lappe klær. Eller prøve å sy sammen klær heter det kanskje. Lapper har jeg ikke brukt.
Jeg har ikke altfor mye penger for tida, og de penga jeg har, bruker jeg på å være sosial, eller på leiligheten min. Ikke på klær. Det har jeg jo fra før. 
Så i dag har jeg lappa sammen tre bukser, noen gensere og to kjoler. Sokkene som er hølete har jeg faktisk kasta. (Jeg har nemlig så mye sokker etter noen år hvor det var veldig lang tid mellom hver gang jeg fikk vaska klær. Ei venninne av meg har visst fortalt om meg til mange. Og sitert meg: "Du veit du vasker klær sjelden når du må klippe opp strømpebuksene dine til truser.")

Det er ikke veldig gøy å lappe klær, men mora mi syns det er artig. Og flere ganger har jeg gjort feilen å be ho om å sy på klærne mine. Vi har nemlig litt ulikt syn på hva som er det beste resultatet. Jeg vil at syinga skal synes minst mulig. Men mamma syns at det skal vare lengst mulig. Og jeg lurer også på om ho syns det er stas at det synes at du har gjort noe med klærne sjøl. Når ho har brukt lang tid på fikse klærne mine er det jo dårlig gjort av meg å ikke være takknemlig. Men det er ikke alltid jeg klarer å være det. (Søstra mi kan holde et lenger foredrag om hvor dårlig jeg er til å takke når jeg ikke meiner det. Men jeg er også dårlig til å takke sjøl om jeg meiner det, og det er der søstra mi noen ganger misforstår. Men akkurat i det tilfellet her er det nok det første eksemplet som gjelder.)
Vel. Nå syns jeg at jeg stiger bittelitt opp på husmoremnestigen, sia jeg har jobba hjemme nesten i hele dag med husmorting. Men sia det ikke er noen som har sett det, får jeg skrive om det her.

Da tar jeg en pause i skrivinga og syinga. Kålen til kålstuinga er ferdig kokt. Heia Husmor Polly (Leilighetsmor, går det an å kalle seg det?)

onsdag 21. september 2011

Jubel og brus

Jeg fikk akkurat en dag! Eller, jeg har trodd det var torsdag i hele dag. (en dag som ikke er veldig gammel, men likevel). Jeg la fram billetten til konserten jeg skulle på i kveld, og planla åssen jeg skulle få til alt jeg hadde planlagt.

Men så passa ikke datoen på billetten med datoen på dataen. Hurra! En dag i gave.

mandag 19. september 2011

Gamle Logen

I går var jeg på konsert i Gamle Logen. Det er litt høytid, og jeg drar dit for sjelden.
Billettdama tvang omtrent på oss studentbillett, fordi vi så ut som studenter. Og da jeg så resten av publikum, kan jeg skjønne hvorfor ho ville være snill med oss. Om vi i salen skulle hatt gjenforening om ti år, hadde det ikke vært mange som kunne møtt opp.
Men konserten var veldig fin, og ble avslutta med Brahms' klarinettkvintett. Da utbrøt en blind mann ved sida av meg: "Nei, ikke kom med ekstranummer!." Men det gjorde de jo.
Ekstranummer har en litt anna virkning på klassiske konserter enn på andre type konserter.  I går var det nok mange som kom for å høre Brahms. Den andre musikken som ble spilt, av Monrad Johansen, Puccini og von Weber, var jo også fin. Men det hadde ikke hørt like bra ut etter klarinettkvintetten. Og det gjorde jo ikke ekstranummeret heller. På andre typer konserter sparer en jo ofte godbitene til ekstranummerne, men det blir litt dumt når godbiten står på programmet, og varer i en time.
Vel, vel. Det var en fin konsert. Og jeg var stolt av vennene mine på scena. Jeg skjønte vi har blitt voksne nå. En helaftens konsert i Gamle Logen - da er en ikke student lenger.

mandag 12. september 2011

Stasdag

Jeg liker valg. Jeg liker å stemme.
I går stemte jeg for første gang i Oslo, og jeg brukte lang tid på å sjekke at jeg kryssa av på alle jeg ville gi en ekstrastemme til, også tok jeg på en slenger fra det lille partiet som jeg syns kunne vært litt større.
For noen år sia stemte jeg på meg sjøl. Da hadde jeg en litt flau følelse, lurte på om det egentlig var lov til å stemme på seg sjøl. Sånn som det ikke var lov til å stemme på seg sjøl ved elevrådsvalg på skolen og slikt. Men det hadde vært ganske så tåpelig om jeg hadde gitt min stemme til et anna parti, bare fordi jeg var litt flau der inne bak teppet. Og det var jo en ganske liten sjans for at den lista kun fikk én stemme, slik som kunne skje på barneskolen.

Sia jeg har vært aktivt medlem av et parti, så er det noen som syns at min meining om politiske saker da ikke teller. Jeg prøver ikke å prakke mine meininger på andre, men jeg kan jo si i fra om jeg syns de vil gjøre et veldig dumt valg. (Men jeg kommer ikke på noen jeg kjenner som stemmer brunpartiet, og nå skjønner jeg at det er færre og færre som gjør det også. Hurra! for det.) Men poenget mitt er at jeg syns det er rart at folk tror jeg har mine meininger på grunn av at jeg er medlem av et parti, og ikke at jeg er medlem av et parti fordi jeg deler en del meininger med dem.

Noen tror også at jeg har blitt medlem bare fordi at det er en familietradisjon. Det er det slettes ikke. Den ene bestefaren min var veldig aktiv i det vesle partiet som en gang var stort, og som folk får på valgomaten om de skriver at ingen saker interesserer dem. Han gjorde jobben å få inn en brautende sauebonde inn i det partiet, og han har jo hele Norge blitt underholda av etter det. Den andre bestefaren min virkelig hata partiet "mitt". Han fikk ofte høre at "han måtte vel hatt partiboka i orden for å få jobben som skolesjef." Det hadde han slettes ikke, og han likte Parrti' mindre og mindre hver gang noen nevnte det for han. Jeg husker at det å være Partti'medlem var et skjellsord, og jeg lærte at man skulle være litt sint hver gang Einar Førde gikk forbi hytta vår. Jeg syns bare han var morsom og rar, og skjønte ikke helt hvorfor en ikke skulle like han.
Hva foreldra mine har stemt, er jeg ikke sikker på. Jeg veit at de begge var nei-til EEC/EF helt til det het EU på 90-tallet. Og at jeg ikke likte det. At de plutselig ble for altså. Lillebroren min var sint for at de stemte for, fordi han hadde lest i avisa at vi da bare ville få europeiske tvserier som Helene og gutta og Derrick på tv om Norge ble med i EU. Jeg vil si at jeg var litt mer informert, og det var den saken som gjorde at jeg ble politisk engasjert. Jeg har fortsatt Nei til EU-buttone mine. De er fine.
Men jeg har i alle fall valgt parti helt sjøl, men kan innrømme at jeg er uenig med statsministeren i en del. Men jeg syns likevel han er den som vil styre landet best. Jepp.

Jeg er litt lei meg for at jeg må jobbe i kveld, og at jeg ikke får med meg hele valgsendinga. Så lenge jeg kan huske har jeg elska å følge med på valgsendinga på NRK. Søyler, og intervju med folk rundt omkring fra hele landet, spenninga om hvilken kommune som telte opp stemmene først - generelt den lange sendinga. Jeg satt pal og følte med - men jeg så ikke helt forskjellen på valgsendinga og tv-aksjonen. Den dagen likte jeg også.

Vel, vel - godt valg! Stemming er gøy

onsdag 31. august 2011

Kjøretur

I går ringte broren min og lurte på om jeg hadde noen planer for dagen. Og ja, det hadde jeg jo: jeg skulle øve og drive kontorarbeid. Slikt som ingen ser at en gjør, og som høres ut som en dårlig unnskyldning for å ikke hjelpe til når brødre vil at en skal gjøre en tjeneste.
Han var på hytta, og hadde planer om å legge inn bud på et småbruk den dagen. Et småbruk han aldri hadde sett, men som han håpte søstrene kunne ta en kikk på. Vi måtte bare ordne en bil, og kjøre noen timer. To timer ca. Eller tre, som det faktisk tok.

Vi rakk dit akkurat 4 minutter etter solnedgang. Eiendommen var svær, men vi rakk i alle fall å se at det ikke var et sumphøl overfyllt av mygg. Det var faktisk fint der. Men husene var kanskje ikke så mye å skryte av. Det var en grunn til at megleren sa døra stod åpen. Det var ingen lås.


Det andre huset stod faktisk, og det var noen som hadde hatt en skikkelig fest der inne. Jeg tror kanskje de hadde hatt det artig med å rive ned vegger mens de drakk alt det som hadde vært oppi tomflaskene. Men der vi gikk i totalt mørke, var vi enige om at huset ikke trenger å rives. Men broren vår bør kanskje ikke ha besøk av lange folk i framtida.

I hele dag har pappa lagt inn bud, og nå venter han bare på at eieren skal godkjenne summen. (Det er noen kilometer fra hytta til mobildekning, eller Mobilland som det kalles der, så også budrunden har Bror klart å deligere til andre i familien.)
Søstra mi og jeg er ikke nervøse i det hele tatt for om vi så feil. Vi er ikke akkurat professorer i å-se-på-om-grunnen-er-bra-nok-til-å-bygge-hus-på. Men men, det var magefølelsen vår han lurte på, så jeg får håpe den er verdt 740 000.
Vi skulle få et mål hver om han får kjøpt plassen. Så kanskje jeg eier et mål skog i Kragerø nå.


(Dagen avslutta forresten med en timers kjøring rundt om i Oslo for å finne parkeringsplass. God stemning. Til slutt parkerte jeg rett utafor trappa til en motorsykkelbutikk som akkurat var nedlagt, i følge søstra mi. Det viste seg i dag at det var den ikke. Får håpe den snille bileieren ikkr får skumle bikere på døra.)

onsdag 24. august 2011

Fremmed/ ikke-så-fremmed-frykt

Da jeg var liten var jeg rasist. Eller, jeg var i alle fall ekstremt skeptisk til en bestemt gruppe. Jeg trodde alle kvite, norske unge menn var farlige.
Jeg bodde på en folkehøgskole hvor foreldra mine var rektorer (ja, sammen, litt rar ordning det der), og slike skoler var ikke like populære på 80-tallet som nå. Om du var norsk og begynte på folkehøgskole, betydde det nok at du hadde litt vansker for å starte på gymnaset. Mange av dem var det veldig synd på, og rektorene måtte flere ganger hente elever på jernbanelinja. Men jeg husker bare at de ikke var hyggelige mot meg. Om de kvite gutta stod utafor inngangen til skolen, måtte jeg gjemme meg så de ikke så meg. Sånne ungdomsgjenger har jo en tendens til å stå i ro veldig lenge, så jeg kom meg aldri forbi, sovna under et bord, og familien min ble bekymra for hvor jeg var.

De som derimot var veldig greie med meg, var de ressurssterke utlendingene som ville ta et år i eksotiske Norge. Jeg husker til og med at jeg meinte islandske jenter var greiere enn norske. Sjøl om det bare var ei islandsk jente på skolen. (Jeg var visst kjapp til å trekke konklusjoner) Men ellers var det de mørkere utlendingene jeg husker. Mange fra India og Sri Lanka (jeg elska når de gutta hang opp turbanen sin til tørk. Det var fasinerende at de måtte bruke hele den lange tørkesnora til det som så ut som å være et lite hodeplagg. Jeg husker også jeg syntes det var rart at de var tigere. De var jo ikke skumle.) Men de fra Gambia var de aller snilleste. Om jeg jeg hadde vært borte lenge (og ikke hadde sovna ved inngangen til skolen fordi jeg ikke torte å gå ut), var jeg som oftest på rommet til noen av de gambiske gutta. Jeg ble visst til og med gifta bort til en av dem da jeg var tre. Han skulle komme å hente meg da jeg ble 13. Men jeg har ikke sett noe til han enda.
Når jeg skulle forklare til mamma og pappa hvor jeg hadde vært, forklarte jeg alltid med fargen på genseren til han jeg hadde vært hos. Navn var jeg sikkert ikke så flink på.

En av de norske gutta brant forresten ned hele skolen. Så det ble slutten på tida på folkehøgskolen.

fredag 19. august 2011

Campingliv

Nå er jeg hjemme igjen, etter min første sommerjobb. Og vettuhva - jeg klarte meg bra. Ikke stjal jeg fra kassa. Ikke regna jeg feil alt for ofte. Og sjefen var fornøyd. Sånn så campinglivet ut:













tirsdag 16. august 2011

Kvalming

Da jeg fikk høre om at det var mange mange som var skutt på Utøya, satt jeg i middag med blant anna en tidligere politiker fra de blåes parti. Han prata kun om bombinga i Oslo, og var nok ganske så sikker på at det var noen helt andre enn en kristen, kvit mann som stod bak.
Jeg så bare for meg Utøya, og skytinga, og alle kjentsfolka som kanskje var på leier'n, og var så klart helt ute av meg. Da jeg sa at jeg syntes det var verst det som hadde skjedd der på øya, hvor unger var skutt ned - kom han med kommentaren: "Unger? hehe, en må da være seksten år for å være medlem, hehehe". Også fortsatte han å bagatellisere det at det var unge folk som var død. Jeg ble så dårlig, at jeg rett og slett måtte ut og spy.

Og nå leste jeg et intervju med samme mannen, og artikkelen avslutter slik:
"Selv reagerte han med forskrekkelse da han hørte om terrorangrepene.
– Jeg kjente meg fysisk kvalm, sier han."

tirsdag 9. august 2011

Feriebonanza

Jeg har hatt ferie. Starta allerede på torsdag, så fikk fire dager fri. Og de syns jeg at jeg utnytta ganske så godt.
Dette var min ferie:

- 30 timer i bil/buss/tog (inkludert opphold på mine favorittkroer i Åmot og Kvam)
- frokost i Stryn
- byferie (= øldrikking og prat) med to gode strykevenner (hvorfor det bare er de klassiske musikerne, og ikke oss folkemusikere som blir kalt strykere, veit jeg ikke. Men sånn er det nå. De er forresten både gode venner OG gode strykere)
- besøk i min egen leilighet (den er fortsatt fin og min)
- 11 konserter på en nedlagt bensinstasjon, midt i en sving i Vinje
- festivalliv (det mellom konsertene, som kan minnne litt om byferien)
- bingo (jeg fikk kun med meg musikken mellom, og dessverre ikke reglene. Det blir neste gang)
- hyttetur til sjølveste Setesdal (jeg hørte ingen stev og ble bittelitt skuffa)
- inspeksjon av nyoppdaga, nyutgravde steinformasjoner som skulle være VELDIG gamle. (en fyr fra Dalen meinte det var sjølveste Olav Trygvason sin bålplass. Ho som eide hytta syns det var dumt Olav'en skulle lage seg mat mitt i stien deres. Han kunne jo tenkt tusen år fram i tid og lagt steinene litt lenger til sida så vi slapp å snuble langt ned i ei grop på vei til hytta)
- møte med masse rever, en elg, et pinnsvin og ei mus
- overnatting i en nedlagt, tom bensinstasjon (kan melde om at betongen var ganske god på å forsterke lyder som hosting og snuing i sovepose)
- bk (som min søster kaller det, fordi ho syns det er litt flaut. Pencillin pleier i alle fall å fikse det) (det var kanskje for mye informasjon forresten. Det hadde i alle fall jeg tenkt om noen hadde skrevet det samme på fjaseboka)
- thousand island-dressing med hamburger og salat på en forvokst bensinstasjon på Notodden
- en tur innom hjembyen min
- en lang biltur med mamma (hvor litt av vitsen var at ho skulle se plasser og natur ho ikke hadde sett på over 20 år. Men vi kjørte fra kl 22 til halv 4 om natta, så alt ho så i mørket var veien. Ikke elgen en gang fikk ho med seg.)

Planen min for helga var at jeg skulle bo i telt, og sia det er ei stund sia jeg reiste hjemmefra, har det vært med på tur ei stund. Det har opplevd Lillehammer, Oppdal, Oldedalen, Oslo og Vinje. Men har det blitt brukt. Nei. Fint for teltet å få litt andre opplevelser enn boden min.

En gitarist-slæsj-hardingfelespiller syntes forresten jeg hadde prioritert litt feil, sia jeg ikke hadde med meg fele - men sovepose, liggeunderlag og telt (teltet la jeg forresten igjen på bussen, så det reiste jo enda lenger enn meg. Det kom seg opp på Haukelifjell også.) Jeg sa jeg ikke klarte å få med meg mer (som jo kan bevises av at jeg ikke fikk med meg alt av bussen). Han meinte at om jeg bare hadde med meg fele, ville resten fikse seg av seg sjøl.

torsdag 28. juli 2011

...

Snart skal det gå an å skrive om filleting igjen.


Nå vil jeg bare anbefale folk å lese de gode innleggene til avisfolket. Og svare på de grumsete kommentarene.

søndag 10. juli 2011

Dataspill

I barndommen (som akkurat nå betyr da jeg sånn ca gikk i 6.klasse) var vi så heldige at vi fikk låne data fra skolen der pappa var rektor. Hver ferie. Eller i alle fall hver vinterferie.
Så da kunne vi få lov til å spille sånne dataspill vi hørte så mye om. Vi var kjempefornøyde med spillet vi fant på den svære dataen (som vi av en eller anna grunn (som vel er min eldste bror) plasserte på det minste rommet som fantes i huset.)
Det faste vinterferiebesøket vårt (som ligner ganske så mye på min familie. Nærmere kommer en kanskje ikke) var også kjempe fornøyde. Og jeg husker jeg slo de andre som bare det. Og det var ganske så stas, for jeg er fire år yngre enn min bror (og pleide helt ærlig ikke å vinne så mye over han), og nesten to måneder yngre enn venninna mi som var på besøk. (og det var også ganske mye akkurat da.)
Spillet vi spilte var touch-metoden. Eller rettere sagt, et slags opplæringsprogram i touchmetoden.
Gjett om jeg syntes det var stas da jeg oppdaga spillet "Hovedstad i hvilket land?".

Og det sitter jeg og tenker på her jeg sitter hjemme på besøk, og vi har hver vår data på bordet.
Jeg lurer også på hvor mange år sia det er sia jeg har vært hjemme her hos foreldra mine ei helg i sommerferien. Det er kanskje omtrent da vi spilte det fine lære-seg-å-skrive-uten-å-se-på-tastaturet-spillet.

fredag 8. juli 2011

Uforståelige dyr

Jeg har hatt ferie (eller jeg har vært et anna sted enn hjemme og hatt litt lengre pauser mellom øvingensøktene, så det kan kalles ferie.) Og det beste stedet å dra når en har fri, men bare 30 norske og 17 svenske kroner, er fjellet. Så jeg har vært flere dager på hytta vår, som forresten er på den fineste plassen på jorda (sjøl om andre der oppe meiner den plassen er på andre sida av fjellet eller på andre sida av vatnet.) I kjellern på hytta fant jeg en finfin Nøgne Ø-flaske. LUKSUS. Og sia pappa har enda mer og enda dyrere vin i kjellern sin, fikk jeg med noen sånne flasker. (Han er god på å kjøpe, men ikke like god til å drikke, så da må noen hjelpe han med det.) Så jeg har hatt fine dager.

På hytta er det så klart en del krøtter. Og jeg liker dem. (Jeg liker sauer og kyr bedre enn for eksempel katter og bikkjer. Eller, ikke bare for eksempel. Jeg liker jo ikke katter og bikkjer. Om jeg hadde likt bikkjer, hadde jeg sikkert kalt dem hunder.) Men kyr og sauer er fine dyr. (ja, og alle de som er i familie med kua. Jeg driver ikke med diskriminering innen storfefamilien.) Men det er en ting jeg ikke helt skjønner med disse dyra. De har tydeligvis lært seg at biler ikke er farlige. Det er jo sikkert fordi de ikke har opplevd at disse store beista virkelig er beist. For om de hadde opplevd det, hadde de jo vært døde. Og da er det vanskelig å fortelle videre. Og de er kanskje ikke så flinke til å se at en påkjørt, dau sau faktisk er påkjørt av en bil. De må av en eller anna grunn tro at det er en SYKKEL som har drept dem. For sykler er de jo dritredde for. Hvorfor?
Og sjøl om jeg liker disse dyra, er det jo alltid artig å se hvor redde de blir når jeg kommer syklende. Jeg lurer faktisk på om det var grunnen til at vi ga mamma en sykkel ho kunne ha på hytta. Det begynte å bli litt teit å balansere på trehjulsykkelen.
Hvorfor er sykler så mye mer skremmende enn biler? Sia jeg har opplevd å kræsje med begge deler, kan jeg med sikkerhet si at det er vondest å kræsje med en bil.

søndag 19. juni 2011

Ferie?

Ei venninne av meg skreiv denne twittermeldinga: "Blir Paris i ferien. Noen tips til bra spisesteder?"
Det første jeg tenkte var: Hvilken ferie? Er det påskeferie snart?
Jeg liker at hue mitt ikke har fått med seg at folk skal ha sommeferie. Eller så er det (altså huet mitt, og dermed også hele meg) bare fornøyd med ferien jeg skal ha første helga i august.

fredag 3. juni 2011

Billig utdanning

Denne uka har jeg øvd med en visesanger. Han er økonom, og nevnte fort at han hadde vurdert å ta musikkutdanning også. Men så fant han ut at det som er vitsen med en sånn utdanning er jo å øve - og å få seg kontakter. Og kontakter skaffa han seg nå via facebook.
Enten bør jeg være litt bitter, sia jeg har skaffa meg et enormt studielån på ei utdanning som er bortkasta. Eller så kan det jo hende at jeg kan tenke på samme måten om andre fag. Jeg skulle gjerne vært både snekker, rørlegger og elektriker for eksempel.

Jeg har nå satt av kvelden til litt kvalitetstid på fjesboka, og regner med at jeg er blitt den handywomenen i løpet av helga.

onsdag 1. juni 2011

Inspirert?

I helga var jeg på litteraturfestival. Da skulle en kanskje tro at jeg fikk masse inspirasjon til å skrive.
Men jeg ble jo heller bare mint på at jeg ikke er så bra på skriving. Jeg tenkte at om forfatterne fikk se noe jeg hadde skrevet, ville de le - som jeg gjør når folk som ikke kan spille fele prøver seg som spelemenn. Men så kom jeg på at jeg gjør jo ikke det. Ler av dem meiner jeg. Av de som ikke er musikere, men som prøver seg likevel. Det er jo helt vanlig. Mye mer vanlig enn å høre musikere musisere egentlig.

Da jeg kom hjem igjen etter festivalhelga, fikk jeg en melding fra mamma hvor det stod: "Camilla sier hun trekker fra litteratur (inspirasjon). Gjør du det!" (Hva gjør det utropstegnet der egentlig? Bare det ble jeg jo stressa av). Jeg klarte ikke å formulere et svar som ikke var spydig, så jeg har ikke svart. "Nei, jeg blir ikke inspirert av noe. For meg er musikken kun en jobb, og ikke noe jeg trenger inspirasjon for å drive med. Eller lage." "Nei, jeg stenger av musikeren i meg når jeg leser." For eksempel. Å sende et svar som "Ja, når jeg leser et godt dikt, hører jeg toner" ville liksom bli litt i kvalme laget. Sjøl om det kanskje kunne være sant, får jeg ikke meg til å si sånne ting. Sjøl om det bare er til mamma.

onsdag 25. mai 2011

Klomsevims

Jeg har lett for å miste ting. Såpass at jeg ikke veit hva jeg skal svare på forsikringa sitt spørsmål om "Har du brukt forsikringa før? Om ja, hvor mange ganger?" Jeg TROR jeg ikke har brukt reiseforsikringa mi flere enn tre ganger, for jeg har faktisk vært såpass ærlig at jeg bare har brukt den når noen faktisk har stjelt noe fra meg. Og ikke når jeg bare roter noe bort. (Jeg er så fryktelig dårlig på ljuging. Ikke en gang skriftlig får jeg det til.) Hvorfor kan ikke forsikringsselskapet forresten holde greie på antallet sjøl? Det er vel ikke SÅ vanskelig. Jeg føler jo at jeg ljuger bare jeg skriver antallet, sia jeg ikke husker helt hvor mange ganger jeg har sendt inn et sånt skjema før. Jeg sjønner jo at jeg kommer i rød-skrift-bunken om jeg fyller inn "46", men jeg trodde jo jeg var i den bunken allerede. (Men kanskje de unngår noen krav på denne måten? Kanskje det er noen som får så hetta at de ikke sender inn skjemaet?)

Det er jo en grunn til at jeg kommer inn på temaet akkurat nå. Jeg har mista lommeboka mi. Tjohooooo! Det er ikke noe gøy. (men jeg skal være ærlig, det å finne igjen det jeg trodde var borte for alltid -  det liker jeg. Hhmm, så kanskje alt bare er et slags rar omvei for å få denne gledesrusen?
Nei. Jeg er nok fortsatt bare et rotehue.)

Nå prøver jeg å ikke tenke på det. At alle korta mine, en del penger og masse kvitteringer er borte. Eller, jo, jeg måtte jo tenke litt på det - for det var jo lurt å sperre bankkortene.
(Sperring av alle bank-tinga er i seg sjøl ei historie, men den hopper jeg lett og greit over.)

Jeg skjønte allerede da jeg var lita at det ikke var sjans for at jeg noen gang kom til å bli flink til å passe på tinga mine. Og det har jeg jo hatt rett i. Jeg er alle lommetjuvers drøm. (Jeg har forresten ikke mista telefonen min på over et år. Det er ganske bra). Frøken klomsevims.

Da har jeg skrevet tre blogginnlegg på to dager. Til ære for deg Figen. Og så klart for Rållserau - som hadde bursdag for 18 minutter sia. Hurra! (alt er jo til ære for dere, det er jo til dere jeg skriver. Men, ja, ekstra mye nå da)

Nå skal jeg sove, og absolutt ikke tenke på lommeboka mi.

mandag 23. mai 2011

Expertshopping, del 2

Nå har jeg to vaskemaskiner. En ødelagt, som er kobla til og som fortsatt står under kjøkkenbenken (som de snille bæregutta derfor ikke kunne ta med seg.) Også har jeg en ny, stående midt på stuegulvet. (eller er det midt på kjøkkengulvet? Grensa flyttes nå og da).
Også har jeg en stykk oppvaskmaskin oppe i boden min. (Der kommer den til å gjøre en god jobb, kommenterte den eldste av flyttemannskapet)

Men kjøleskapet/fryseren kan jeg faktisk koble til om tre timer! Så da får all ølen min, som er i det lille kjøleskapet mitt, nytt hjem. (Eller, det er faktisk ikke BARE øl i kjøleskapet. Jeg har også brelett, pesto, sennep og lime der)

Sommerjobb

I løpet av mitt liv har jeg hatt to sommerjobber. Jeg og broren min malte et hus en gang. (Mens de to gamle vi malte for satt i hagen og så på. Da vi malte høyt oppe i stigen, fikk vi applaus. Vi var rett og slett underholdninga deres den sommeren. Kan skjønne kona synes det var gøy med litt forandring, for mannen hennes hadde over gjennomsnittet dårlig hukommelse, og fortalte den samme historien fra krigen hvert kvarter.)
Den andre sommerjobben min, som kunne virke som et ordentlig forsøk på å få seg et vanlig arbeid, var som hjemmehjelp. Det kan kanskje virke som om jeg ikke hadde tenkt meg ordentlig godt om, for det var ikke en jobb som passer veldig godt for meg. For det første er jeg utrolig var for kroppslige ting. Kvalme og besviming hører med om jeg for eksempel får høre om den røde væska vi har i oss. (Som ei venninne av meg kaller brus, så jeg ikke skal bli unødvendig mye dårlig. Og jeg får rare bilder i hodet hver gang ho forteller om at ho skal gi brus.)
Og for det andre har jeg en veldig rar retningssans. Jeg finner rett og slett ikke fram til nye plasser. Jeg klarer det nesten ikke en gang nå når jeg har en telefon som sier meg akkurat hvor jeg går.
Så hvorfor jeg ble overtalt av min mor (som tenkte dette var en super jobb for meg, "siden jeg var så flink med mennesker") til å prøve meg som hjemmehjelp, det skjønner jeg ikke helt.

Jeg var tre dager på opplæring. Og så skulle jeg vente på å få vikarjobb. Jeg fikk vel til sammen tre dager, før jeg ikke klarte å være hjemme lenger. Jeg er ikke lagd for å være hjemme i hagen om sommern. Den årstida er jo lagd for å være på reise.

Jeg klarte meg vel ikke veldig bra heller, de tre dagene. Jeg fikk de pasientene de fast ansatte syns det var veldig greit å få en liten pause fra. (Ikke noe stygt sagt om pasientene altså, de kunne jo ikke noe for det.) Bilkøringsegenskapene-slæsj-stedssansen min ble også prøvd ut. I løpet av de tre dagene klarte jeg å kræsje bare én gang.

Så det ble ikke noe mer av den sommerjobben.

Men nå skal jeg prøve meg igjen. For nå er jeg jo blitt voksen, og har et par millioner i lån som jeg visstnok må tjene penger for å betale ned. Håper jeg klarer meg bedre denne gang. For nå skal jeg jobbe for ei venninne, som driver Norges fineste campingplass. (èn av de få jeg har vært på, men jeg tror det er sant likevel.) Ho kjenner meg jo veldig godt, og veit at jeg kun kan spille fele. Men men. Kanskje det kan komme godt med som turistvert.

mandag 16. mai 2011

Expertshopping

Mamma kom til byen i dag, og vil ha meg med ut for å kjøpe gardinstenger. Men det har jeg allerede, så vi dro for å kjøpe den omtalte vaskemaskina.

Nå har jeg ei kvittering som sier at jeg har kjøpt både oppvaskmaskin, vaskemaskin og kjøleskap med fryser. Og jeg har 300 kroner igjen som jeg skal leve på i ukene framover. Sjakktrekk.
Og jeg fant akkurat ut at jeg har jo ikke en gang plass til alt på kjøkkenet.
Eller, da må jeg i alle fall kjøpe et nytt kjøkken også.
Farlig å kjøpe vaskemaskin gitt.

Oppdagelse

Hah! Jeg fant akkurat ut at jeg har jo en sofa! Og at den går det jo an å sitte/ ligge i samtidig som man ser på tv-serie om en spydig doktor. (hvorfor jeg driver og piner meg sjøl ved å se på serier som handler om blod skjønner jeg ikke helt men). Til nå har jeg kun brukt sofaen som seng. (Helt til ene beinet som sagt ble ødelagt, og jeg kun kunne bruke den alt for korte madrassen til seng.)

Nå får jeg nok ikke lagt meg, for jeg må jo nyte oppdagelsen!
Møblert hjem ja!

lørdag 14. mai 2011

Vaskemaskin

Frk Figen prøver å overbevise meg at det tar veldig kort tid å skrive blogginnlegg. Jeg tror jo kanskje det har noe med at ho har lang erfaring å gjøre. Men nå skal jeg prøve å poste et innlegg på rekordtid.
Så klart samtidig som jeg ser på detektimen fra i går, spiser og leser nyheter på nett. (spise og se på at patologer skjærer i kropper er en veldig dårlig kombo. Så jeg må med jevne mellomrom dra det ene vinduet - hvor jeg skriver blogg - over vinduet med de ekle innvollene. Så allerede nå ser jeg at dette ikke kommer til å bli rekord.)

Jeg driver i kjøpe-vaskemaskin-bransjen for tida. Det er ikke så lett. Jeg har jo for det første ikke så mye penger, men kommer ikke til å ha mer penger seinere, når jeg skal betale strømmen den billige maskina mi bruker. Men jeg har i alle fall funnet ut at det er billigere å kjøpe ei vaskemaskin enn å kjøpe nytt undertøy hele tida. Nye klær tar jeg meg ikke råd til å handle inn, så klærne mine fra tidlig 2000-tall kommer godt med.
Jeg har skjønt at omdreininger per sekund er viktig å se på når en skal kjøpe maskin. Jeg velger å tro at det har noe med hvor tørre klærne blir etter sentrifugering. Poesiklubbvenninnene til min mor sier jeg MÅ opp i 1800 omdreininger. Men jeg har kanskje penger til 1400. De samme damene sa også at det ikke var så stor forskjell på 1200 og 1400. Så hvorfor det er 1500 kr forskjell på de to maskinene er jeg usikker på. Men jeg syns nå det vikitgste er at den ikke bråker. (Det burde kanskje være at den vasker klærne reine, men det tar jeg liksom som en selvfølgelse)
Jeg må jo få maskina opp i leiligheten min også. Noen tilbyr å bære den helt til døra. Snilt det altså. Men jeg tror jeg vil få litt problem med å bære den opp til fjerde helt sjøl. Også må jeg bli kvitt den som står her fra før. Da jeg kjøpte denne leiligheten fikk jeg nemlig en defekt vaskemaskin med på kjøpet. Det stod til og med i prospektet (eller partituret som jeg bruker å kalle det). Han forrige eieren kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville at han skulle ta den vekk. Kanskje han har masse søppel stående i huset sitt sjøl.
Jeg hadde egentlig bestemt meg i går, og var i gang med å betale. Men så ble jeg usikker på om maskina i det hele tatt får plass under kjøkkenbenken. Nå skal jeg ta fram linjalen min (det ligner jo litt på en tommestokk), for i dag MÅ jeg kjøpe ei maskin. Jeg veit jeg kommer til å gjøre et bomkjøp. Så om noen har gode tips, er det bare å komme med dem!

Det tok ikke veldig kort tid å skrive dette innlegget. Jeg skreiv først om at uke 19 (ja, den vi er i nå) ligger an til å bli den hyggeligste uka så langt i år. Men så lurte jeg litt på om slik positiv prat ikke passer inn i en blogg. Hhm. Men det har altså vært det. En ekstremt bra uke. Og i dag får jeg først besøk av to nydelige cellister; vi skal drikke kvitvin og spise jordbær (og drive med regnskap....) og så får jeg besøk av mine barndomsvenninner og kjærestene deres. Så det ligger altså ikke an til å at uka skal ende dårlig.

lørdag 7. mai 2011

Dårlig innsats

Jeg var visst ikke akkurat den fødte blogger. Dårlig tid føler jeg ikke er god nok unnskyldning til å ikke skrive. For det tror jeg de fleste har. Lite tid til overs altså.
Jeg kunne for eksempel lest sakspapirer UTEN å se på en tvserie samtidig, og dermed brukt tida mi litt mer effektivt, så jeg kunne hatt noen minutter til å skrive her. Men saken er vel da at jeg har mer lyst til å se de programmene samtidig som jeg jobber. det føles som om å ha hel fri.
Nå har jeg veldig god tid. Men da har jeg så klart ikke noe å skrive om.

Jeg er på Voss, og må vente her noen timer. Jeg tror det er noen i NSB og Tide (eller hva nå busselskapet her heter igjen) som er virkelige dårlige venner. Eller så liker de bare ikke folka fra Ulvik. Kanskje de syns ulvikfolket bør være mer på Voss. Det er i alle fall aldri noen tog som korresponderer med bussen.
Ventinga blir ikke bedre av at jeg er sinnsykt trøtt etter ei natt med et par timers søvn. (ja, jeg kunne reist rett hjem etter at jeg var ferdig med konserten i går kveld, men sånn er jeg ikke lagd).

Vel. Poenget mitt i dag var egentlig at når jeg har noe å skrive om, tar jeg meg ikke tid til å skrive. Og når jeg har tid, har jeg ikke noe på hjertet. Ja.

torsdag 7. april 2011

Leilighetsidyll

Plumbo i kjøkkenvasken. Ei seng i små deler på soverommet (men den ødelagte delen ligger trygt i sekken min.) En sovesofa som ser omtrent ut som senga. (og en nesten helt identisk del, bare i tre, er i Billabongsekken klar for å bli med til en butikk som ikke er Claes Ohlson, for der hadde de ikke slikt.) En vask som lekker (men bare bittebittebittelitt). En ødelagt kommode. Hyller som ikke lenger har ramma si, som i grunn var den viktigste delen av bokhylla. (Den var det noen i den gamle oppgangen som av en eller anna grunn så seg ut da jeg flytta ut derfra.) Esker fulle av ting som ikke har noe anna å bli putta i. Litt for tomme malingspann, og noen nestenferdigmalte lister og dører.

Men ELLERS, er det stas å ha sin egen leilighet.

søndag 13. februar 2011

Kjøpsangst

Jeg er jo litt opptatt av leilighetskjøp for tida. Og skjønner det er vanlig å tenke på et kjøp på enogenhalvmillion som kjøp med Millionærpenger.
Jeg er ikke så glad i shopping. Jeg skjønner virkelig ikke at folk har det som hobby. Jeg blir svett og får verdens dårligste sjøltillitt bare av å gå i et prøverom. Så jeg gjør det ikke så ofte. Og er kanskje kjappere til å kjøpe klær og slikt enn andre.
Men allikevel bruker jeg kortere tid på å se på en leilighet enn på ei bukse. 400 kr mot 1,5 mill. Bør jeg være redd for at jeg har dumma meg ut?

tirsdag 8. februar 2011

Fin graf

Jeg syns statistikken min her på bloggen er veldig fin. Det ser ut som om det er kjempestor trafikk bare det er én på besøk. (og det er jo for det meste enten én eller null innom i timen)
Også har grafen og jeg like store amisjoner. 6 besøkende er det meste vi begge tror kommer til å lese om Polly

fredag 4. februar 2011

Naturtalent

Jeg har jo skrevet at jeg har vært på jakt etter leilighet. (hehehe - nå later jeg som om det er andre enn frk. Figen som leser dette. Ho veit jo hva som kommer til å være sluttpoenget her.)

For et par uker sia hadde jeg i grunn gitt opp det der med å kjøpe. Jeg var på en del visninger sammen med alle de søte parene. Jeg kom på at de som er så flinke på visninger, det er jo de som ikke har lykkes å kjøpe noe enda. Så de er jo egentlig skikkelig dårlig på det. Men det har de ikke skjønt sjøl. Haha!
Men det hjalp ikke.

Hver gang jeg hadde sett på en fin leilighet - nei hver gang i det helle tatt, også når det gjaldt de ordentlig stygge - så fikk jeg melding fra megleren om at det var kommet inn bud på 100 000 over takst. Jeg lurte på hvem de heldige som fikk by først var. Gikk megleren etter alfabetet, eller skattelista?
Men på søndag skjønte jeg endelig vitsen med de der heftene meglerne gir ut. (Nå kom jeg ikke en gang på det ordet.) Jeg tenkte at det jo er fint å se bildene av leiligheten på papir, men det var ikke krise for meg om det var tomt for prospekt (måtte sjekke på finn hva det het. Jeg kom bare på ordet portefølje. Ligner litt da).
Den leiligheten jeg så på på søndag, hadde nok vunnet på at ingen fikk sett ordentlig på bildene. Så folk ikke hadde sett klærne som stakk ut av de alt for fulle kommodeskuffene, tinga som var raska sammen under senga, mega-posen i hjørnet, og ikke minst den nesten tomme dorullen. Kanskje det var det jeg ble sjarmert av. Jeg har nemlig ikke lyst til å ha tre steiner fint dandert på nattbordet mitt.

Jeg sendte melding til megleren den kvelden. Jeg hadde lyst til gi bud, men visste ikke hvordan. Jeg syntes jeg var ganske så flink som spurte. Han fortalte at jeg måtte skrive inn et bud på sistesida i prospektet. AHAAAAA! Og sende det inn. Eller faxe det; noe som ser ut til å fortsatt være helt vanlig i eiendomsbransjen. Faxindustrien må jo leve av noe.
Jeg klarte å spore opp en epostadresse, og skreiv inn et bud. Det så ut som et tulletall uansett. Særlig når jeg måtte skrive det med bokstaver.

Og så ble leiligheten min. Rett og slett. Så enkelt var det.
Eller, det tok litt tid før jeg fikk svar. For megleren fikk ikke tak i eieren på noen dager.
Om jeg skulle selge leiligheten min, tror jeg at jeg ville sjekke telefonen min noen ganger.

Så nå er jeg minusmillionær, og liker det. Å kjøpe leilighet var lett. Stakkars de som skal leike flinke på visninger. Jeg hadde nok bare naturtalent.

onsdag 26. januar 2011

Barteby

Da er jeg i Trondheim igjen.
Jeg veit det er litt for lettvint å si at en ikke liker noe - men jeg er rett og slett ikke glad i Trondheim.
Det har kun med personlige opplevelser å gjøre. Jeg har rett og slett ikke vært med på noe veldig bra i denne byen.
Jeg har spilt på en liksom-studentfestival i et gedigent telt. Det kom nesten ingen (i forhold til at det var plass til noen tusen) Festivalen gikk så klart konk, så vi fikk ikke penga våre.
Jeg har spilt på Samfundet, også på en festival, da hadde de glemt at vi skulle komme dit til og med. Og jeg slapp ikke inn på fest etter konserten. Bare gutta slapp inn. Det er jo ekstra stas når det bare er ei jente i bandet. Resten av den kvelden skal jeg ikke skrive om. Men noen av mine venner kan vitne om at jeg var særs ufordragelig da jeg skulle spille konsert i Fredrikstad dagen etter. (bare backstage så klart. Litt profesjonell er jeg jo.)

Ellers har jeg stort sett vært på møter her. Og da har jeg måttet (heter det måttet??) ta buss. Og jeg har skjønt en ting: bussen er kun lagd for kjentsfolk. Det er ikke lov å si hvilken stopp som er den neste (sjøl om bussjåføren sier han skal si i fra), og på skjermen på bussen står det bare at det SKAL KOMME info om neste stasjon. Men ikke før i slutten av måneden. (slik har det vært et halvt år)) Og om du skal av på Dragvoll, så må du skjønne at stoppen ikke heter Dragvoll. Så du skal gå av på den stoppen du ikke får vite hva heter, som du ikke veit hvor er.
Da kommer en for seint til møtet.

Men nå er jeg på vei hjem, etter flere fine timer i byen. Satt helt i ro med en bror og en tremenning som av en eller to eller flere rare grunner har valgt å bo her. Så nå bare håper jeg at jeg bare skal ha positive opplevelser i Trondheim.
Merker dette er byen jeg har minst forhåpninger til. Det bør den utnytte.

lørdag 22. januar 2011

Fysisk musikk

Sjøl om jeg er musiker (eller kanskje akkurat derfor), liker jeg ikke altfor smektende beskrivelser av musikk. Eller av opplevelser av musikk. Eller det verste: hvordan en lager musikk.
Akkurat nå kan jeg ikke komme på noe som gjør meg mer flau. 

Jeg syns musikk er en så vanlig ting, at beskrivelser som "jeg bare føler musikken, den kommer til meg", "jeg kan ikke leve uten musikk", eller "musikken er over alt" er totalt overflødige. Jeg sier ikke "jeg blir trøtt når jeg ikke sover på lenge" eller "jeg ser natur når jeg er på fjellet" - fordi det veit jo alle. Hvorfor må musikere komme med sånne uttalelser hele tida?
Publikum ser ut til å like det også. Det er det rare. "Ho bare spille, det er livet hennes" - (ja, dere har sikkert skjønt greia nå, jeg trenger ikke komme med flere eksempler) - slike beskrivelser er liksom forskjellen på de virkelige musikerne og de som ikke vil musikken SÅ mye. Men for meg er det bare forskjellen på de som uttaler floskler og de som bare veit at det er sånn. (ok, jeg er kanskje streng). Jeg klarer ikke si sånn.


Men nå skal jeg prøve meg på slikt sjøl likevel.
Være litt klein.

Men ikke om egen musikk, men om musikkopplevelser.

Jeg er ganske så klar på hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Eller. Nei?
Men; det er ofte at musikk som andre syns er topp ikke treffer meg i det hele tatt. (ja, det skjer med alle). Om jeg skal beskrive smaken min, så vil jeg si at jeg liker musikk som er ærlig, har et nærvær og en varme- ÆSJ!, hør hvor flaut det høres ut. Mekanisk musikk (som alt for lange soloer med bare hør-hvor-flink-jeg-er-linjer) treffer meg ikke i det hele tatt. Og jeg velger å tro at det ikke har noe med at jeg ikke er en teknisk virtuos sjøl å gjøre. Jeg liker det virkelig ikke. Sjøl om jeg gjerne skulle det gjort det.

Men når det er musikk jeg virkelig liker eller virkelig ikke liker, veit jeg det godt. Kroppen min gir nemlig beskjed. Jeg har en kropp som sier litt for godt i fra om det er musikk som er noe for meg. Og jeg velger å tro at den ikke ljuger. At den ikke følger hva som er in, eller hva som er politisk rett. 

Her om dagen var jeg på konsert med en svensk og en norsk duo. Utrolig fin musikk. Og det visste jeg jo fra før, sia det ikke var første gang jeg hørte på dem.

Jeg veit jeg har en uvane å bevege meg til musikk uten at jeg veit det. Jeg måtte jobbe masse med det med den svenske felelærern min. Jeg måtte sitte å se meg sjøl i speilet, for å kontrollere at jeg ikke gjorde rare bevegelser når jeg spilte. Men når jeg er på konsert, har jeg ikke med et svært speil. Så noen ganger tar det litt tid før jeg skønner at jeg sitter og rugger. (På klassiske konserter kan det faktisk være litt flaut. "Der sitter folkemusikeren og er så naturlig, og har musikken så i kroppen at ho ikke klarer å sitte i ro" tror jeg folk tenker)
Venninna lurte litt på den dirringa, men skjønte fort at det var meg som digga musikken. Men så kom ekstranummeret (Jolene), og vi fikk gåsehus begge to. Venninna mi vant, for ho har lange hår på armen. Men så begynte jeg plutselig å riste, så da vant jeg likevel. fint var musikken.
Men kroppen min sier klarest fra når det er musikk den ikke liker. Jeg blir rett og slett dårlig. Og jeg overdriver ikke.

En gang en kamerat spilte en vals på intepretasjon (slå det opp om du ikke veit hva det betyr. Eller: det er rett og slett et fag hvor vi skal spille for hverandre, og få og gi tilbakemelding), ble jeg kvalm. Jeg klarte å holde meg, men da han ble bedt om spille slåtten en gang til, måtte jeg bare springe ut så det ikke gikk gæli. Jeg ser ikke på det som at jeg er i mot gammeldans; at jeg syns eldre slåtteformer er mer verdt. Det tror jeg ikke magen min bryr seg noe om. Jeg likte rett og slett ikke den låten. (Og tilfeldigvis så er det flere av dem som er i kategorien runddans. Men det er også mange slåtter som er i den kategorien jeg liker veldig godt. Så er det sagt.) Åssen forklarer jeg at magen min ikke likte den valsen?

Det er ikke akkurat den eneste gangen jeg har blitt dårlig av musikk. Kroppen sier rett og slett i fra om jeg liker musikken eller ikke. Så jeg klarer ikke å ljuge om det. Ikke for meg sjøl en gang. Og ja, det høres kleint ut. Enda verre enn å si "Jeg klarer meg ikke uten musikk". Hehe, det er enda verre enn uttalelser jeg blir dårlig av. hhmm. Og det kan jo hende det her er så vanlig, at folk syns det er teit å skrive om. Alle får jo frysninger, så kanskje alle spyr av musikk også.

lørdag 15. januar 2011

Ny hobby

I går leste jeg for for første gang gjennom hele Bolig- bilaget i Aftenposten.
Det kan jo bare være én grunn til det; jeg skal kjøpe leilighet.
Men jeg kommer ikke til å lese de avissidene flere ganger. For jeg fant fort ut at annonsene der er mer for de som har 5 millioner på konto, enn for en frilans musiker med et enormt stort studielån. Kan det være fordi de som har så mye penger ikke gidder å bruke tid på å leite på finn.no? Kanskje leilighetene (les villaene) ser bedre ut på papir?
Så jeg har holdt meg til finn. Men det er ikke så lett det heller.
Jeg kan ingenting om huskjøp. Ingenting.

Jeg har allerede vært på tre visninger.  En stygg leilighet, hvor jeg nesten var aleine på visning, og to altfor fine - hvor det var hundreogørten vellykka par som jeg ikke kan kjempe mot.
Jeg gikk og så meg rundt, og prøvde å late som om jeg visste hva jeg skulle se etter. Parene rundt meg gjorde akkurat slik de skal: påpekte feil slik at folka rundt dem skulle tenke at "kanskje ikke leiligheten var så fin likevel." Lurer på om det trikset noen gang har funka.

Jeg spurte meglerne om det var lytt. Og de trodde så klart at jeg var bekymra for at naboene bråkte. De tok ikke hintet av kassa jeg bar på. Og da jeg sa jeg var musiker, og gjerne ville øve litt hjemme, kom alle med kommentarer om at det jo var vanlige regler om at det ikke skulle være bråk om natta.
For musikere vil jo helst bare om spille om natta. Eller?
(sorry naboer, akkurat denne uka var jo det rett. Kan tenke meg at dere i 3.etasje var glad for hardingfele, tramping og litt gangar midt på natta.)

Men så lurer jeg på: Etter at jeg skriver meg på den lista - hva skjer da? Jeg har ikke peiling. Jeg tror fortsatt litt at megleren kommer til å ringe meg for å spørre om jeg vil ha leiligheten. Også kan jeg svare ja eller nei. Så blir prisen som det stod på finn-annonsen. Tror jeg trenger litt opplæring.

Nei, nå får jeg gå tilbake til annonsene. Det er faktisk litt artig å se på dem. Og jeg er redd for at det er helt nødvendig at jeg synes det i lang tid framover... Ønsk meg lykke til!

tirsdag 11. januar 2011

Jebburs

I dag har felebroren min bursdag. Jeg ringte akkurat for å spørre om hva han ønska seg. Jeg sa: "Ja, for det kom så brått på." "Ja. Akkurat" var svaret. Han syns kanskje at folk snart bør ha fått med seg datoen nå, etter 33 år.
11.januar er vel den datoen mamma og pappa hadde minst penger i løpet av året. Dagen før første lønning etter jul. Det var jo ikke snakk om å planlegge, sånn at det kunne være igjen blittelitt penger til en gave i januar. De ble brukt opp på andre presanger før jula. (Eller til Delfiafett til kakene ingen klarte å spise opp.) Så hver bursdag fikk han lovnader om stor gave dagen etter.

Neste år skal jeg ha gave klar til bursdagen hans. Jeg lover.

fredag 7. januar 2011

Planleggingsdag

I dag har jeg vært på planleggingsdag.
Det kan hende jeg allerede har blitt en sur, tverr, satt og vanskelig kulturskolelærer. Men jeg er altså ikke så glad i planleggingsdager. For det første blir de alltid lagt til ferien. Eller, det som hadde vært ferie, om det ikke hadde vært planleggingsdag. Jeg har lurt litt på om administrasjonen er så sure for at de har mindre ferie enn lærerne, at de legger planlegginsdagen så tidlig som mulig. Favorittene er 13. august eller 2.januar. Særlig for en som meg som har fast jobb én dag i uka, og den dagen er 5 dager etter.
Det kan hende administrasjonen ikke i utgangspunktet er bitre eller slemme. Men den tanken er jo bare litt kjedelig. (I år var de jo ganske så snille med oss. Jeg skal innrømme det. 7.januar er ok.)

På sånne møter er det alltid noen som skal inspirere oss. Og det er visse regler for hvem disse heldige folka er.
For det første er det alltid en mann. Ikke snakk om at unge damer får sånne oppdrag. Og de skal IKKE kunne faget til dem de har foredrag for.  Det er de helt ærlige på. (Så oppmuntrerne til kulturskolelærerne er så klart ikke musikalske. De synger kun i dusjen) Men allikevel bruker de så mange eksempler fra dette faget som overhode mulig. Kanskje for å vise at de faktisk husker hvem de prater for den dagen. (Litt dumt om de plutselig veksler oss med rørleggerne de prata for dagen før).

De tekniske dupedittene trenger jeg ikke en gang nevne. Men jeg skal faktisk gi disse herrene litt ros her. De skriver i alle fall ikke akkurat det samme på powerpointen som de sier. Det gjør de som prater etter lunsjen.

Det er viktig at vi i salen skjønner at pratemakern er menneskelig. At han faktisk har et liv utenom. Så vi må jo få se bilder av barnebarna. Få se de små som enten mestrer, eller ikke minst IKKE mestrer noe. I dag skjedde faktisk noe jeg ikke trodde kunne skje: det var en som var såpass ung at han bare hadde med bilder av sine egne barn. Men så var han fra England også, så han kan jo få lov til litt mer enn de andre.

Det som gjør at jeg aldri liker disse mannfolka, er at de alltid skal gjøre narr. Helst i andre halvdel av talen, akkurat før vi begynner å gå lei. Da skal vi få le litt. Sånn god-leing som er av og ikke med.
Jeg ble ikke veldig sjarmert av han gubben som gjorde narr av damer som gjorde karriere, og som ikke fikk barn tidlig. De kunne ha det så godt når de var litt for modne og ikke kunne få unger. Hva det hadde med hans foredrag om 'humor i hverdagen' veit jeg ikke, men publikum skratta godt. Så da var det nok en suksess.
I dag var det blant anna Sting det gikk ut over (og et par i salen så klart. Det hører med.) Du skal være ganske heldig om du prater til en sal med musikere, og ingen av dem liker Sting. Mannen trodde så klart han traff bra når han skrøyt av en samtidsmusiker og dreit ut en popmusiker. Han bomma gitt.

Jeg har kanskje ikke mye å sutre over når jeg klager over slike ting. Poenget er bare at vi ikke trenger slike bøylemikrofon-brukere. Tenk hvor mange feler kulturskolen kunne ha kjøpt inn for samme pris.

Og nå skal det være sagt at dagens møte er den beste planlegginsdagen jeg har vært på. Jeg syns det sier litt bare det.

onsdag 5. januar 2011

Mislykka komplement

For ei stund sia var jeg på antifavorittutestedet mitt nederst i Hegdehaugsveien. (Stedet hvor de skryter på seg å ha masse forskjellige ølsorter, men der de dessverre alltid har gått tom før det du spør om. Om du da ikke spør om en Ringnes.)
Jeg var der egentlig med strykervennene mine (som av en eller anna grunn liker den plassen), men jeg ble sittende i en bås sammen med en gammal fotballspiller. (Han som er oppkalt etter et et insekt, og som er mer kjent for å være ute på livet enn hva som er vanlig for fotballsparkere.)
Det første han sier til meg er : "Lov meg å aldri ta tannregulering! Ehh, ikke si du aldri har tenkt på det, at du har veldig stort mellorom mellom tennene? Men det er veldig sjarmerende, så aldri ta tannregulering!". Det var sikkert fint ment, for han maste om det utover kvelden.
Men jeg hadde aldri tenkt på det før, og nå tar jeg meg sjøl i å stikke tunga mellom de to fortenna mine hele tida. Så nå ser det sikker ut som om jeg prøver å se ut som Tone Damli og den kjente tungespissen henens.

Idiotisk komplement.