Kjøretur

I går ringte broren min og lurte på om jeg hadde noen planer for dagen. Og ja, det hadde jeg jo: jeg skulle øve og drive kontorarbeid. Slikt som ingen ser at en gjør, og som høres ut som en dårlig unnskyldning for å ikke hjelpe til når brødre vil at en skal gjøre en tjeneste.
Han var på hytta, og hadde planer om å legge inn bud på et småbruk den dagen. Et småbruk han aldri hadde sett, men som han håpte søstrene kunne ta en kikk på. Vi måtte bare ordne en bil, og kjøre noen timer. To timer ca. Eller tre, som det faktisk tok.

Vi rakk dit akkurat 4 minutter etter solnedgang. Eiendommen var svær, men vi rakk i alle fall å se at det ikke var et sumphøl overfyllt av mygg. Det var faktisk fint der. Men husene var kanskje ikke så mye å skryte av. Det var en grunn til at megleren sa døra stod åpen. Det var ingen lås.

Det andre huset stod faktisk, og det var noen som hadde hatt en skikkelig fest der inne. Jeg tror kanskje de hadde hatt det artig med å rive ned vegger mens de drakk alt det som hadde vært oppi tomflaskene. Men der vi gikk i totalt mørke, var vi enige om at huset ikke trenger å rives. Men broren vår bør kanskje ikke ha besøk av lange folk i framtida.

I hele dag har pappa lagt inn bud, og nå venter han bare på at eieren skal godkjenne summen. (Det er noen kilometer fra hytta til mobildekning, eller Mobilland som det kalles der, så også budrunden har Bror klart å deligere til andre i familien.)
Søstra mi og jeg er ikke nervøse i det hele tatt for om vi så feil. Vi er ikke akkurat professorer i å-se-på-om-grunnen-er-bra-nok-til-å-bygge-hus-på. Men men, det var magefølelsen vår han lurte på, så jeg får håpe den er verdt 740 000.
Vi skulle få et mål hver om han får kjøpt plassen. Så kanskje jeg eier et mål skog i Kragerø nå.

(Dagen avslutta forresten med en timers kjøring rundt om i Oslo for å finne parkeringsplass. God stemning. Til slutt parkerte jeg rett utafor trappa til en motorsykkelbutikk som akkurat var nedlagt, i følge søstra mi. Det viste seg i dag at det var den ikke. Får håpe den snille bileieren ikkr får skumle bikere på døra.)

Fremmed/ ikke-så-fremmed-frykt

Da jeg var liten var jeg rasist. Eller, jeg var i alle fall ekstremt skeptisk til en bestemt gruppe. Jeg trodde alle kvite, norske unge menn var farlige.
Jeg bodde på en folkehøgskole hvor foreldra mine var rektorer (ja, sammen, litt rar ordning det der), og slike skoler var ikke like populære på 80-tallet som nå. Om du var norsk og begynte på folkehøgskole, betydde det nok at du hadde litt vansker for å starte på gymnaset. Mange av dem var det veldig synd på, og rektorene måtte flere ganger hente elever på jernbanelinja. Men jeg husker bare at de ikke var hyggelige mot meg. Om de kvite gutta stod utafor inngangen til skolen, måtte jeg gjemme meg så de ikke så meg. Sånne ungdomsgjenger har jo en tendens til å stå i ro veldig lenge, så jeg kom meg aldri forbi, sovna under et bord, og familien min ble bekymra for hvor jeg var.

De som derimot var veldig greie med meg, var de ressurssterke utlendingene som ville ta et år i eksotiske Norge. Jeg husker til og med at jeg meinte islandske jenter var greiere enn norske. Sjøl om det bare var ei islandsk jente på skolen. (Jeg var visst kjapp til å trekke konklusjoner) Men ellers var det de mørkere utlendingene jeg husker. Mange fra India og Sri Lanka (jeg elska når de gutta hang opp turbanen sin til tørk. Det var fasinerende at de måtte bruke hele den lange tørkesnora til det som så ut som å være et lite hodeplagg. Jeg husker også jeg syntes det var rart at de var tigere. De var jo ikke skumle.) Men de fra Gambia var de aller snilleste. Om jeg jeg hadde vært borte lenge (og ikke hadde sovna ved inngangen til skolen fordi jeg ikke torte å gå ut), var jeg som oftest på rommet til noen av de gambiske gutta. Jeg ble visst til og med gifta bort til en av dem da jeg var tre. Han skulle komme å hente meg da jeg ble 13. Men jeg har ikke sett noe til han enda.
Når jeg skulle forklare til mamma og pappa hvor jeg hadde vært, forklarte jeg alltid med fargen på genseren til han jeg hadde vært hos. Navn var jeg sikkert ikke så flink på.

En av de norske gutta brant forresten ned hele skolen. Så det ble slutten på tida på folkehøgskolen.

Campingliv

Nå er jeg hjemme igjen, etter min første sommerjobb. Og vettuhva - jeg klarte meg bra. Ikke stjal jeg fra kassa. Ikke regna jeg feil alt for ofte. Og sjefen var fornøyd. Sånn så campinglivet ut:

Kvalming

Da jeg fikk høre om at det var mange mange som var skutt på Utøya, satt jeg i middag med blant anna en tidligere politiker fra de blåes parti. Han prata kun om bombinga i Oslo, og var nok ganske så sikker på at det var noen helt andre enn en kristen, kvit mann som stod bak.
Jeg så bare for meg Utøya, og skytinga, og alle kjentsfolka som kanskje var på leier'n, og var så klart helt ute av meg. Da jeg sa at jeg syntes det var verst det som hadde skjedd der på øya, hvor unger var skutt ned - kom han med kommentaren: "Unger? hehe, en må da være seksten år for å være medlem, hehehe". Også fortsatte han å bagatellisere det at det var unge folk som var død. Jeg ble så dårlig, at jeg rett og slett måtte ut og spy.

Og nå leste jeg et intervju med samme mannen, og artikkelen avslutter slik:
"Selv reagerte han med forskrekkelse da han hørte om terrorangrepene.
– Jeg kjente meg fysisk kvalm, sier han."

Feriebonanza

Jeg har hatt ferie. Starta allerede på torsdag, så fikk fire dager fri. Og de syns jeg at jeg utnytta ganske så godt.
Dette var min ferie:

- 30 timer i bil/buss/tog (inkludert opphold på mine favorittkroer i Åmot og Kvam)
- frokost i Stryn
- byferie (= øldrikking og prat) med to gode strykevenner (hvorfor det bare er de klassiske musikerne, og ikke oss folkemusikere som blir kalt strykere, veit jeg ikke. Men sånn er det nå. De er forresten både gode venner OG gode strykere)
- besøk i min egen leilighet (den er fortsatt fin og min)
- 11 konserter på en nedlagt bensinstasjon, midt i en sving i Vinje
- festivalliv (det mellom konsertene, som kan minnne litt om byferien)
- bingo (jeg fikk kun med meg musikken mellom, og dessverre ikke reglene. Det blir neste gang)
- hyttetur til sjølveste Setesdal (jeg hørte ingen stev og ble bittelitt skuffa)
- inspeksjon av nyoppdaga, nyutgravde steinformasjoner som skulle være VELDIG gamle. (en fyr fra Dalen meinte det var sjølveste Olav Trygvason sin bålplass. Ho som eide hytta syns det var dumt Olav'en skulle lage seg mat mitt i stien deres. Han kunne jo tenkt tusen år fram i tid og lagt steinene litt lenger til sida så vi slapp å snuble langt ned i ei grop på vei til hytta)
- møte med masse rever, en elg, et pinnsvin og ei mus
- overnatting i en nedlagt, tom bensinstasjon (kan melde om at betongen var ganske god på å forsterke lyder som hosting og snuing i sovepose)
- bk (som min søster kaller det, fordi ho syns det er litt flaut. Pencillin pleier i alle fall å fikse det) (det var kanskje for mye informasjon forresten. Det hadde i alle fall jeg tenkt om noen hadde skrevet det samme på fjaseboka)
- thousand island-dressing med hamburger og salat på en forvokst bensinstasjon på Notodden
- en tur innom hjembyen min
- en lang biltur med mamma (hvor litt av vitsen var at ho skulle se plasser og natur ho ikke hadde sett på over 20 år. Men vi kjørte fra kl 22 til halv 4 om natta, så alt ho så i mørket var veien. Ikke elgen en gang fikk ho med seg.)

Planen min for helga var at jeg skulle bo i telt, og sia det er ei stund sia jeg reiste hjemmefra, har det vært med på tur ei stund. Det har opplevd Lillehammer, Oppdal, Oldedalen, Oslo og Vinje. Men har det blitt brukt. Nei. Fint for teltet å få litt andre opplevelser enn boden min.

En gitarist-slæsj-hardingfelespiller syntes forresten jeg hadde prioritert litt feil, sia jeg ikke hadde med meg fele - men sovepose, liggeunderlag og telt (teltet la jeg forresten igjen på bussen, så det reiste jo enda lenger enn meg. Det kom seg opp på Haukelifjell også.) Jeg sa jeg ikke klarte å få med meg mer (som jo kan bevises av at jeg ikke fikk med meg alt av bussen). Han meinte at om jeg bare hadde med meg fele, ville resten fikse seg av seg sjøl.