Liv på martnan

Nå er det Rørosmartnan. Men jeg er hjemme. Jeg har fått beskjed at jeg ikke kan reise dit igjen uten at jeg har på meg hjelm konstant. Og så mye (rar) oppmerksomhet har jeg ikke lyst til å skaffe meg.
Jeg har vært på Rørosmartnan to ganger. Første gang satt jeg fint og stille på et golv på en skole og prata med en kamerat. Så kom en annen kamerat med dobbelt felekasse på ryggen og skulle gi han første kameraten en klem. Og kassa kom i super fart rett inn i tinninga mi. Så da ble det svimmelhet, soving i en halvtime før noen vekte meg, oppkast og andre ting som hører med en hjernerystelse. Dagen etter fikk jeg selskap av en tredje kamerat (vanskelig å følge med? Tror ikke det kommer flere kamerater nå) som også lå der på klasserommet og spøy. Men det var av andre grunner. Vi bytta på å ta rekord på 200-meter. Så langt var det nemlig til do.
Andre gangen jeg var på martnan, dansa jeg med Kamerat Tre på et steingolv. Vi har en tradisjon å mongodanse litt (det er ikke så gæli som det høres ut til), og mens vi prøvde på en type swing-tur, rygg til rygg der en og en kaster beina i været, kom han på at han skulle snu meg helt rundt. Det kom litt brått på meg, så det ble at han bare svingte meg rundt i lufta så jeg gikk med huet først nedi golvet. Og der kom svimmeleheten tilbake.  (Han prøvde forresten trikset med kjæresten sin i et svømmebasseng dagen etter, og det viste seg at det var jo ikke noe vanskelig i det hele tatt.)
Etter det har jeg ikke vært på martnan. Men si i fra om det er noen som har lyst til å gå rundt der med sykkelhjelm sammen med meg en gang.