mandag 12. september 2011

Stasdag

Jeg liker valg. Jeg liker å stemme.
I går stemte jeg for første gang i Oslo, og jeg brukte lang tid på å sjekke at jeg kryssa av på alle jeg ville gi en ekstrastemme til, også tok jeg på en slenger fra det lille partiet som jeg syns kunne vært litt større.
For noen år sia stemte jeg på meg sjøl. Da hadde jeg en litt flau følelse, lurte på om det egentlig var lov til å stemme på seg sjøl. Sånn som det ikke var lov til å stemme på seg sjøl ved elevrådsvalg på skolen og slikt. Men det hadde vært ganske så tåpelig om jeg hadde gitt min stemme til et anna parti, bare fordi jeg var litt flau der inne bak teppet. Og det var jo en ganske liten sjans for at den lista kun fikk én stemme, slik som kunne skje på barneskolen.

Sia jeg har vært aktivt medlem av et parti, så er det noen som syns at min meining om politiske saker da ikke teller. Jeg prøver ikke å prakke mine meininger på andre, men jeg kan jo si i fra om jeg syns de vil gjøre et veldig dumt valg. (Men jeg kommer ikke på noen jeg kjenner som stemmer brunpartiet, og nå skjønner jeg at det er færre og færre som gjør det også. Hurra! for det.) Men poenget mitt er at jeg syns det er rart at folk tror jeg har mine meininger på grunn av at jeg er medlem av et parti, og ikke at jeg er medlem av et parti fordi jeg deler en del meininger med dem.

Noen tror også at jeg har blitt medlem bare fordi at det er en familietradisjon. Det er det slettes ikke. Den ene bestefaren min var veldig aktiv i det vesle partiet som en gang var stort, og som folk får på valgomaten om de skriver at ingen saker interesserer dem. Han gjorde jobben å få inn en brautende sauebonde inn i det partiet, og han har jo hele Norge blitt underholda av etter det. Den andre bestefaren min virkelig hata partiet "mitt". Han fikk ofte høre at "han måtte vel hatt partiboka i orden for å få jobben som skolesjef." Det hadde han slettes ikke, og han likte Parrti' mindre og mindre hver gang noen nevnte det for han. Jeg husker at det å være Partti'medlem var et skjellsord, og jeg lærte at man skulle være litt sint hver gang Einar Førde gikk forbi hytta vår. Jeg syns bare han var morsom og rar, og skjønte ikke helt hvorfor en ikke skulle like han.
Hva foreldra mine har stemt, er jeg ikke sikker på. Jeg veit at de begge var nei-til EEC/EF helt til det het EU på 90-tallet. Og at jeg ikke likte det. At de plutselig ble for altså. Lillebroren min var sint for at de stemte for, fordi han hadde lest i avisa at vi da bare ville få europeiske tvserier som Helene og gutta og Derrick på tv om Norge ble med i EU. Jeg vil si at jeg var litt mer informert, og det var den saken som gjorde at jeg ble politisk engasjert. Jeg har fortsatt Nei til EU-buttone mine. De er fine.
Men jeg har i alle fall valgt parti helt sjøl, men kan innrømme at jeg er uenig med statsministeren i en del. Men jeg syns likevel han er den som vil styre landet best. Jepp.

Jeg er litt lei meg for at jeg må jobbe i kveld, og at jeg ikke får med meg hele valgsendinga. Så lenge jeg kan huske har jeg elska å følge med på valgsendinga på NRK. Søyler, og intervju med folk rundt omkring fra hele landet, spenninga om hvilken kommune som telte opp stemmene først - generelt den lange sendinga. Jeg satt pal og følte med - men jeg så ikke helt forskjellen på valgsendinga og tv-aksjonen. Den dagen likte jeg også.

Vel, vel - godt valg! Stemming er gøy

2 kommentarer:

  1. det er med stemming som med stemming: begge deler gjør man både for sin egen og andres del.

    SvarSlett
  2. Det er forresten første året etter jeg starta på musikkhøgskolen at jeg ikke har hørt denne: "Stemme? Hvorfor skal du stemme fela di nå?" Jepp, i fullt alvor.

    SvarSlett