Fremmed/ ikke-så-fremmed-frykt

Da jeg var liten var jeg rasist. Eller, jeg var i alle fall ekstremt skeptisk til en bestemt gruppe. Jeg trodde alle kvite, norske unge menn var farlige.
Jeg bodde på en folkehøgskole hvor foreldra mine var rektorer (ja, sammen, litt rar ordning det der), og slike skoler var ikke like populære på 80-tallet som nå. Om du var norsk og begynte på folkehøgskole, betydde det nok at du hadde litt vansker for å starte på gymnaset. Mange av dem var det veldig synd på, og rektorene måtte flere ganger hente elever på jernbanelinja. Men jeg husker bare at de ikke var hyggelige mot meg. Om de kvite gutta stod utafor inngangen til skolen, måtte jeg gjemme meg så de ikke så meg. Sånne ungdomsgjenger har jo en tendens til å stå i ro veldig lenge, så jeg kom meg aldri forbi, sovna under et bord, og familien min ble bekymra for hvor jeg var.

De som derimot var veldig greie med meg, var de ressurssterke utlendingene som ville ta et år i eksotiske Norge. Jeg husker til og med at jeg meinte islandske jenter var greiere enn norske. Sjøl om det bare var ei islandsk jente på skolen. (Jeg var visst kjapp til å trekke konklusjoner) Men ellers var det de mørkere utlendingene jeg husker. Mange fra India og Sri Lanka (jeg elska når de gutta hang opp turbanen sin til tørk. Det var fasinerende at de måtte bruke hele den lange tørkesnora til det som så ut som å være et lite hodeplagg. Jeg husker også jeg syntes det var rart at de var tigere. De var jo ikke skumle.) Men de fra Gambia var de aller snilleste. Om jeg jeg hadde vært borte lenge (og ikke hadde sovna ved inngangen til skolen fordi jeg ikke torte å gå ut), var jeg som oftest på rommet til noen av de gambiske gutta. Jeg ble visst til og med gifta bort til en av dem da jeg var tre. Han skulle komme å hente meg da jeg ble 13. Men jeg har ikke sett noe til han enda.
Når jeg skulle forklare til mamma og pappa hvor jeg hadde vært, forklarte jeg alltid med fargen på genseren til han jeg hadde vært hos. Navn var jeg sikkert ikke så flink på.

En av de norske gutta brant forresten ned hele skolen. Så det ble slutten på tida på folkehøgskolen.