Dataspill

I barndommen (som akkurat nå betyr da jeg sånn ca gikk i 6.klasse) var vi så heldige at vi fikk låne data fra skolen der pappa var rektor. Hver ferie. Eller i alle fall hver vinterferie.
Så da kunne vi få lov til å spille sånne dataspill vi hørte så mye om. Vi var kjempefornøyde med spillet vi fant på den svære dataen (som vi av en eller anna grunn (som vel er min eldste bror) plasserte på det minste rommet som fantes i huset.)
Det faste vinterferiebesøket vårt (som ligner ganske så mye på min familie. Nærmere kommer en kanskje ikke) var også kjempe fornøyde. Og jeg husker jeg slo de andre som bare det. Og det var ganske så stas, for jeg er fire år yngre enn min bror (og pleide helt ærlig ikke å vinne så mye over han), og nesten to måneder yngre enn venninna mi som var på besøk. (og det var også ganske mye akkurat da.)
Spillet vi spilte var touch-metoden. Eller rettere sagt, et slags opplæringsprogram i touchmetoden.
Gjett om jeg syntes det var stas da jeg oppdaga spillet "Hovedstad i hvilket land?".

Og det sitter jeg og tenker på her jeg sitter hjemme på besøk, og vi har hver vår data på bordet.
Jeg lurer også på hvor mange år sia det er sia jeg har vært hjemme her hos foreldra mine ei helg i sommerferien. Det er kanskje omtrent da vi spilte det fine lære-seg-å-skrive-uten-å-se-på-tastaturet-spillet.