Inspirert?

I helga var jeg på litteraturfestival. Da skulle en kanskje tro at jeg fikk masse inspirasjon til å skrive.
Men jeg ble jo heller bare mint på at jeg ikke er så bra på skriving. Jeg tenkte at om forfatterne fikk se noe jeg hadde skrevet, ville de le - som jeg gjør når folk som ikke kan spille fele prøver seg som spelemenn. Men så kom jeg på at jeg gjør jo ikke det. Ler av dem meiner jeg. Av de som ikke er musikere, men som prøver seg likevel. Det er jo helt vanlig. Mye mer vanlig enn å høre musikere musisere egentlig.

Da jeg kom hjem igjen etter festivalhelga, fikk jeg en melding fra mamma hvor det stod: "Camilla sier hun trekker fra litteratur (inspirasjon). Gjør du det!" (Hva gjør det utropstegnet der egentlig? Bare det ble jeg jo stressa av). Jeg klarte ikke å formulere et svar som ikke var spydig, så jeg har ikke svart. "Nei, jeg blir ikke inspirert av noe. For meg er musikken kun en jobb, og ikke noe jeg trenger inspirasjon for å drive med. Eller lage." "Nei, jeg stenger av musikeren i meg når jeg leser." For eksempel. Å sende et svar som "Ja, når jeg leser et godt dikt, hører jeg toner" ville liksom bli litt i kvalme laget. Sjøl om det kanskje kunne være sant, får jeg ikke meg til å si sånne ting. Sjøl om det bare er til mamma.