Naturtalent

Jeg har jo skrevet at jeg har vært på jakt etter leilighet. (hehehe - nå later jeg som om det er andre enn frk. Figen som leser dette. Ho veit jo hva som kommer til å være sluttpoenget her.)

For et par uker sia hadde jeg i grunn gitt opp det der med å kjøpe. Jeg var på en del visninger sammen med alle de søte parene. Jeg kom på at de som er så flinke på visninger, det er jo de som ikke har lykkes å kjøpe noe enda. Så de er jo egentlig skikkelig dårlig på det. Men det har de ikke skjønt sjøl. Haha!
Men det hjalp ikke.

Hver gang jeg hadde sett på en fin leilighet - nei hver gang i det helle tatt, også når det gjaldt de ordentlig stygge - så fikk jeg melding fra megleren om at det var kommet inn bud på 100 000 over takst. Jeg lurte på hvem de heldige som fikk by først var. Gikk megleren etter alfabetet, eller skattelista?
Men på søndag skjønte jeg endelig vitsen med de der heftene meglerne gir ut. (Nå kom jeg ikke en gang på det ordet.) Jeg tenkte at det jo er fint å se bildene av leiligheten på papir, men det var ikke krise for meg om det var tomt for prospekt (måtte sjekke på finn hva det het. Jeg kom bare på ordet portefølje. Ligner litt da).
Den leiligheten jeg så på på søndag, hadde nok vunnet på at ingen fikk sett ordentlig på bildene. Så folk ikke hadde sett klærne som stakk ut av de alt for fulle kommodeskuffene, tinga som var raska sammen under senga, mega-posen i hjørnet, og ikke minst den nesten tomme dorullen. Kanskje det var det jeg ble sjarmert av. Jeg har nemlig ikke lyst til å ha tre steiner fint dandert på nattbordet mitt.

Jeg sendte melding til megleren den kvelden. Jeg hadde lyst til gi bud, men visste ikke hvordan. Jeg syntes jeg var ganske så flink som spurte. Han fortalte at jeg måtte skrive inn et bud på sistesida i prospektet. AHAAAAA! Og sende det inn. Eller faxe det; noe som ser ut til å fortsatt være helt vanlig i eiendomsbransjen. Faxindustrien må jo leve av noe.
Jeg klarte å spore opp en epostadresse, og skreiv inn et bud. Det så ut som et tulletall uansett. Særlig når jeg måtte skrive det med bokstaver.

Og så ble leiligheten min. Rett og slett. Så enkelt var det.
Eller, det tok litt tid før jeg fikk svar. For megleren fikk ikke tak i eieren på noen dager.
Om jeg skulle selge leiligheten min, tror jeg at jeg ville sjekke telefonen min noen ganger.

Så nå er jeg minusmillionær, og liker det. Å kjøpe leilighet var lett. Stakkars de som skal leike flinke på visninger. Jeg hadde nok bare naturtalent.