Da er jeg i Trondheim igjen.
Jeg veit det er litt for lettvint å si at en ikke liker noe - men jeg er rett og slett ikke glad i Trondheim.
Det har kun med personlige opplevelser å gjøre. Jeg har rett og slett ikke vært med på noe veldig bra i denne byen.
Jeg har spilt på en liksom-studentfestival i et gedigent telt. Det kom nesten ingen (i forhold til at det var plass til noen tusen) Festivalen gikk så klart konk, så vi fikk ikke penga våre.
Jeg har spilt på Samfundet, også på en festival, da hadde de glemt at vi skulle komme dit til og med. Og jeg slapp ikke inn på fest etter konserten. Bare gutta slapp inn. Det er jo ekstra stas når det bare er ei jente i bandet. Resten av den kvelden skal jeg ikke skrive om. Men noen av mine venner kan vitne om at jeg var særs ufordragelig da jeg skulle spille konsert i Fredrikstad dagen etter. (bare backstage så klart. Litt profesjonell er jeg jo.)
Ellers har jeg stort sett vært på møter her. Og da har jeg måttet (heter det måttet??) ta buss. Og jeg har skjønt en ting: bussen er kun lagd for kjentsfolk. Det er ikke lov å si hvilken stopp som er den neste (sjøl om bussjåføren sier han skal si i fra), og på skjermen på bussen står det bare at det SKAL KOMME info om neste stasjon. Men ikke før i slutten av måneden. (slik har det vært et halvt år)) Og om du skal av på Dragvoll, så må du skjønne at stoppen ikke heter Dragvoll. Så du skal gå av på den stoppen du ikke får vite hva heter, som du ikke veit hvor er.
Da kommer en for seint til møtet.
Men nå er jeg på vei hjem, etter flere fine timer i byen. Satt helt i ro med en bror og en tremenning som av en eller to eller flere rare grunner har valgt å bo her. Så nå bare håper jeg at jeg bare skal ha positive opplevelser i Trondheim.
Merker dette er byen jeg har minst forhåpninger til. Det bør den utnytte.
onsdag 26. januar 2011
lørdag 22. januar 2011
Fysisk musikk
Sjøl om jeg er musiker (eller kanskje akkurat derfor), liker jeg ikke altfor smektende beskrivelser av musikk. Eller av opplevelser av musikk. Eller det verste: hvordan en lager musikk.
Akkurat nå kan jeg ikke komme på noe som gjør meg mer flau.
Jeg syns musikk er en så vanlig ting, at beskrivelser som "jeg bare føler musikken, den kommer til meg", "jeg kan ikke leve uten musikk", eller "musikken er over alt" er totalt overflødige. Jeg sier ikke "jeg blir trøtt når jeg ikke sover på lenge" eller "jeg ser natur når jeg er på fjellet" - fordi det veit jo alle. Hvorfor må musikere komme med sånne uttalelser hele tida?
Publikum ser ut til å like det også. Det er det rare. "Ho må bare spille, det er livet hennes" - (ja, dere har sikkert skjønt greia nå, jeg trenger ikke komme med flere eksempler) - slike beskrivelser er liksom forskjellen på de virkelige musikerne og de som ikke vil musikken SÅ mye. Men for meg er det bare forskjellen på de som uttaler floskler og de som bare veit at det er sånn. (ok, jeg er kanskje streng). Jeg klarer ikke si sånn.
Men nå skal jeg prøve meg på slikt sjøl likevel.
Være litt klein.
Men ikke om egen musikk, men om musikkopplevelser.
Jeg er ganske så klar på hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Eller. Nei?
Men; det er ofte at musikk som andre syns er topp ikke treffer meg i det hele tatt. (ja, det skjer med alle). Om jeg skal beskrive smaken min, så vil jeg si at jeg liker musikk som er ærlig, har et nærvær og en varme- ÆSJ!, hør hvor flaut det høres ut. Mekanisk musikk (som alt for lange soloer med bare hør-hvor-flink-jeg-er-linjer) treffer meg ikke i det hele tatt. Og jeg velger å tro at det ikke har noe med at jeg ikke er en teknisk virtuos sjøl å gjøre. Jeg liker det virkelig ikke. Sjøl om jeg gjerne skulle det gjort det.
Men når det er musikk jeg virkelig liker eller virkelig ikke liker, veit jeg det godt. Kroppen min gir nemlig beskjed. Jeg har en kropp som sier litt for godt i fra om det er musikk som er noe for meg. Og jeg velger å tro at den ikke ljuger. At den ikke følger hva som er in, eller hva som er politisk rett.
Her om dagen var jeg på konsert med en svensk og en norsk duo. Utrolig fin musikk. Og det visste jeg jo fra før, sia det ikke var første gang jeg hørte på dem.
Jeg veit jeg har en uvane å bevege meg til musikk uten at jeg veit det. Jeg måtte jobbe masse med det med den svenske felelærern min. Jeg måtte sitte å se meg sjøl i speilet, for å kontrollere at jeg ikke gjorde rare bevegelser når jeg spilte. Men når jeg er på konsert, har jeg ikke med et svært speil. Så noen ganger tar det litt tid før jeg skønner at jeg sitter og rugger. (På klassiske konserter kan det faktisk være litt flaut. "Der sitter folkemusikeren og er så naturlig, og har musikken så i kroppen at ho ikke klarer å sitte i ro" tror jeg folk tenker)
Venninna lurte litt på den dirringa, men skjønte fort at det var meg som digga musikken. Men så kom ekstranummeret (Jolene), og vi fikk gåsehus begge to. Venninna mi vant, for ho har lange hår på armen. Men så begynte jeg plutselig å riste, så da vant jeg likevel. Så fint var musikken.
Men kroppen min sier klarest fra når det er musikk den ikke liker. Jeg blir rett og slett dårlig. Og jeg overdriver ikke.
En gang en kamerat spilte en vals på intepretasjon (slå det opp om du ikke veit hva det betyr. Eller: det er rett og slett et fag hvor vi skal spille for hverandre, og få og gi tilbakemelding), ble jeg kvalm. Jeg klarte å holde meg, men da han ble bedt om spille slåtten en gang til, måtte jeg bare springe ut så det ikke gikk gæli. Jeg ser ikke på det som at jeg er i mot gammeldans; at jeg syns eldre slåtteformer er mer verdt. Det tror jeg ikke magen min bryr seg noe om. Jeg likte rett og slett ikke den låten. (Og tilfeldigvis så er det flere av dem som er i kategorien runddans. Men det er også mange slåtter som er i den kategorien jeg liker veldig godt. Så er det sagt.) Åssen forklarer jeg at magen min ikke likte den valsen?
Det er ikke akkurat den eneste gangen jeg har blitt dårlig av musikk. Kroppen sier rett og slett i fra om jeg liker musikken eller ikke. Så jeg klarer ikke å ljuge om det. Ikke for meg sjøl en gang. Og ja, det høres kleint ut. Enda verre enn å si "Jeg klarer meg ikke uten musikk". Hehe, det er enda verre enn uttalelser jeg blir dårlig av. hhmm. Og det kan jo hende det her er så vanlig, at folk syns det er teit å skrive om. Alle får jo frysninger, så kanskje alle spyr av musikk også.
Akkurat nå kan jeg ikke komme på noe som gjør meg mer flau.
Jeg syns musikk er en så vanlig ting, at beskrivelser som "jeg bare føler musikken, den kommer til meg", "jeg kan ikke leve uten musikk", eller "musikken er over alt" er totalt overflødige. Jeg sier ikke "jeg blir trøtt når jeg ikke sover på lenge" eller "jeg ser natur når jeg er på fjellet" - fordi det veit jo alle. Hvorfor må musikere komme med sånne uttalelser hele tida?
Publikum ser ut til å like det også. Det er det rare. "Ho må bare spille, det er livet hennes" - (ja, dere har sikkert skjønt greia nå, jeg trenger ikke komme med flere eksempler) - slike beskrivelser er liksom forskjellen på de virkelige musikerne og de som ikke vil musikken SÅ mye. Men for meg er det bare forskjellen på de som uttaler floskler og de som bare veit at det er sånn. (ok, jeg er kanskje streng). Jeg klarer ikke si sånn.
Men nå skal jeg prøve meg på slikt sjøl likevel.
Være litt klein.
Men ikke om egen musikk, men om musikkopplevelser.
Jeg er ganske så klar på hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Eller. Nei?
Men; det er ofte at musikk som andre syns er topp ikke treffer meg i det hele tatt. (ja, det skjer med alle). Om jeg skal beskrive smaken min, så vil jeg si at jeg liker musikk som er ærlig, har et nærvær og en varme- ÆSJ!, hør hvor flaut det høres ut. Mekanisk musikk (som alt for lange soloer med bare hør-hvor-flink-jeg-er-linjer) treffer meg ikke i det hele tatt. Og jeg velger å tro at det ikke har noe med at jeg ikke er en teknisk virtuos sjøl å gjøre. Jeg liker det virkelig ikke. Sjøl om jeg gjerne skulle det gjort det.
Men når det er musikk jeg virkelig liker eller virkelig ikke liker, veit jeg det godt. Kroppen min gir nemlig beskjed. Jeg har en kropp som sier litt for godt i fra om det er musikk som er noe for meg. Og jeg velger å tro at den ikke ljuger. At den ikke følger hva som er in, eller hva som er politisk rett.
Her om dagen var jeg på konsert med en svensk og en norsk duo. Utrolig fin musikk. Og det visste jeg jo fra før, sia det ikke var første gang jeg hørte på dem.
Jeg veit jeg har en uvane å bevege meg til musikk uten at jeg veit det. Jeg måtte jobbe masse med det med den svenske felelærern min. Jeg måtte sitte å se meg sjøl i speilet, for å kontrollere at jeg ikke gjorde rare bevegelser når jeg spilte. Men når jeg er på konsert, har jeg ikke med et svært speil. Så noen ganger tar det litt tid før jeg skønner at jeg sitter og rugger. (På klassiske konserter kan det faktisk være litt flaut. "Der sitter folkemusikeren og er så naturlig, og har musikken så i kroppen at ho ikke klarer å sitte i ro" tror jeg folk tenker)
Venninna lurte litt på den dirringa, men skjønte fort at det var meg som digga musikken. Men så kom ekstranummeret (Jolene), og vi fikk gåsehus begge to. Venninna mi vant, for ho har lange hår på armen. Men så begynte jeg plutselig å riste, så da vant jeg likevel. Så fint var musikken.
Men kroppen min sier klarest fra når det er musikk den ikke liker. Jeg blir rett og slett dårlig. Og jeg overdriver ikke.
En gang en kamerat spilte en vals på intepretasjon (slå det opp om du ikke veit hva det betyr. Eller: det er rett og slett et fag hvor vi skal spille for hverandre, og få og gi tilbakemelding), ble jeg kvalm. Jeg klarte å holde meg, men da han ble bedt om spille slåtten en gang til, måtte jeg bare springe ut så det ikke gikk gæli. Jeg ser ikke på det som at jeg er i mot gammeldans; at jeg syns eldre slåtteformer er mer verdt. Det tror jeg ikke magen min bryr seg noe om. Jeg likte rett og slett ikke den låten. (Og tilfeldigvis så er det flere av dem som er i kategorien runddans. Men det er også mange slåtter som er i den kategorien jeg liker veldig godt. Så er det sagt.) Åssen forklarer jeg at magen min ikke likte den valsen?
Det er ikke akkurat den eneste gangen jeg har blitt dårlig av musikk. Kroppen sier rett og slett i fra om jeg liker musikken eller ikke. Så jeg klarer ikke å ljuge om det. Ikke for meg sjøl en gang. Og ja, det høres kleint ut. Enda verre enn å si "Jeg klarer meg ikke uten musikk". Hehe, det er enda verre enn uttalelser jeg blir dårlig av. hhmm. Og det kan jo hende det her er så vanlig, at folk syns det er teit å skrive om. Alle får jo frysninger, så kanskje alle spyr av musikk også.
lørdag 15. januar 2011
Ny hobby
I går leste jeg for for første gang gjennom hele Bolig- bilaget i Aftenposten.
Det kan jo bare være én grunn til det; jeg skal kjøpe leilighet.
Men jeg kommer ikke til å lese de avissidene flere ganger. For jeg fant fort ut at annonsene der er mer for de som har 5 millioner på konto, enn for en frilans musiker med et enormt stort studielån. Kan det være fordi de som har så mye penger ikke gidder å bruke tid på å leite på finn.no? Kanskje leilighetene (les villaene) ser bedre ut på papir?
Så jeg har holdt meg til finn. Men det er ikke så lett det heller.
Jeg kan ingenting om huskjøp. Ingenting.
Jeg har allerede vært på tre visninger. En stygg leilighet, hvor jeg nesten var aleine på visning, og to altfor fine - hvor det var hundreogørten vellykka par som jeg ikke kan kjempe mot.
Jeg gikk og så meg rundt, og prøvde å late som om jeg visste hva jeg skulle se etter. Parene rundt meg gjorde akkurat slik de skal: påpekte feil slik at folka rundt dem skulle tenke at "kanskje ikke leiligheten var så fin likevel." Lurer på om det trikset noen gang har funka.
Jeg spurte meglerne om det var lytt. Og de trodde så klart at jeg var bekymra for at naboene bråkte. De tok ikke hintet av kassa jeg bar på. Og da jeg sa jeg var musiker, og gjerne ville øve litt hjemme, kom alle med kommentarer om at det jo var vanlige regler om at det ikke skulle være bråk om natta.
For musikere vil jo helst bare om spille om natta. Eller?
(sorry naboer, akkurat denne uka var jo det rett. Kan tenke meg at dere i 3.etasje var glad for hardingfele, tramping og litt gangar midt på natta.)
Men så lurer jeg på: Etter at jeg skriver meg på den lista - hva skjer da? Jeg har ikke peiling. Jeg tror fortsatt litt at megleren kommer til å ringe meg for å spørre om jeg vil ha leiligheten. Også kan jeg svare ja eller nei. Så blir prisen som det stod på finn-annonsen. Tror jeg trenger litt opplæring.
Nei, nå får jeg gå tilbake til annonsene. Det er faktisk litt artig å se på dem. Og jeg er redd for at det er helt nødvendig at jeg synes det i lang tid framover... Ønsk meg lykke til!
Det kan jo bare være én grunn til det; jeg skal kjøpe leilighet.
Men jeg kommer ikke til å lese de avissidene flere ganger. For jeg fant fort ut at annonsene der er mer for de som har 5 millioner på konto, enn for en frilans musiker med et enormt stort studielån. Kan det være fordi de som har så mye penger ikke gidder å bruke tid på å leite på finn.no? Kanskje leilighetene (les villaene) ser bedre ut på papir?
Så jeg har holdt meg til finn. Men det er ikke så lett det heller.
Jeg kan ingenting om huskjøp. Ingenting.
Jeg har allerede vært på tre visninger. En stygg leilighet, hvor jeg nesten var aleine på visning, og to altfor fine - hvor det var hundreogørten vellykka par som jeg ikke kan kjempe mot.
Jeg gikk og så meg rundt, og prøvde å late som om jeg visste hva jeg skulle se etter. Parene rundt meg gjorde akkurat slik de skal: påpekte feil slik at folka rundt dem skulle tenke at "kanskje ikke leiligheten var så fin likevel." Lurer på om det trikset noen gang har funka.
Jeg spurte meglerne om det var lytt. Og de trodde så klart at jeg var bekymra for at naboene bråkte. De tok ikke hintet av kassa jeg bar på. Og da jeg sa jeg var musiker, og gjerne ville øve litt hjemme, kom alle med kommentarer om at det jo var vanlige regler om at det ikke skulle være bråk om natta.
For musikere vil jo helst bare om spille om natta. Eller?
(sorry naboer, akkurat denne uka var jo det rett. Kan tenke meg at dere i 3.etasje var glad for hardingfele, tramping og litt gangar midt på natta.)
Men så lurer jeg på: Etter at jeg skriver meg på den lista - hva skjer da? Jeg har ikke peiling. Jeg tror fortsatt litt at megleren kommer til å ringe meg for å spørre om jeg vil ha leiligheten. Også kan jeg svare ja eller nei. Så blir prisen som det stod på finn-annonsen. Tror jeg trenger litt opplæring.
Nei, nå får jeg gå tilbake til annonsene. Det er faktisk litt artig å se på dem. Og jeg er redd for at det er helt nødvendig at jeg synes det i lang tid framover... Ønsk meg lykke til!
tirsdag 11. januar 2011
Jebburs
I dag har felebroren min bursdag. Jeg ringte akkurat for å spørre om hva han ønska seg. Jeg sa: "Ja, for det kom så brått på." "Ja. Akkurat" var svaret. Han syns kanskje at folk snart bør ha fått med seg datoen nå, etter 33 år.
11.januar er vel den datoen mamma og pappa hadde minst penger i løpet av året. Dagen før første lønning etter jul. Det var jo ikke snakk om å planlegge, sånn at det kunne være igjen blittelitt penger til en gave i januar. De ble brukt opp på andre presanger før jula. (Eller til Delfiafett til kakene ingen klarte å spise opp.) Så hver bursdag fikk han lovnader om stor gave dagen etter.
Neste år skal jeg ha gave klar til bursdagen hans. Jeg lover.
11.januar er vel den datoen mamma og pappa hadde minst penger i løpet av året. Dagen før første lønning etter jul. Det var jo ikke snakk om å planlegge, sånn at det kunne være igjen blittelitt penger til en gave i januar. De ble brukt opp på andre presanger før jula. (Eller til Delfiafett til kakene ingen klarte å spise opp.) Så hver bursdag fikk han lovnader om stor gave dagen etter.
Neste år skal jeg ha gave klar til bursdagen hans. Jeg lover.
fredag 7. januar 2011
Planleggingsdag
I dag har jeg vært på planleggingsdag.
Det kan hende jeg allerede har blitt en sur, tverr, satt og vanskelig kulturskolelærer. Men jeg er altså ikke så glad i planleggingsdager. For det første blir de alltid lagt til ferien. Eller, det som hadde vært ferie, om det ikke hadde vært planleggingsdag. Jeg har lurt litt på om administrasjonen er så sure for at de har mindre ferie enn lærerne, at de legger planlegginsdagen så tidlig som mulig. Favorittene er 13. august eller 2.januar. Særlig for en som meg som har fast jobb én dag i uka, og den dagen er 5 dager etter.
Det kan hende administrasjonen ikke i utgangspunktet er bitre eller slemme. Men den tanken er jo bare litt kjedelig. (I år var de jo ganske så snille med oss. Jeg skal innrømme det. 7.januar er ok.)
På sånne møter er det alltid noen som skal inspirere oss. Og det er visse regler for hvem disse heldige folka er.
For det første er det alltid en mann. Ikke snakk om at unge damer får sånne oppdrag. Og de skal IKKE kunne faget til dem de har foredrag for. Det er de helt ærlige på. (Så oppmuntrerne til kulturskolelærerne er så klart ikke musikalske. De synger kun i dusjen) Men allikevel bruker de så mange eksempler fra dette faget som overhode mulig. Kanskje for å vise at de faktisk husker hvem de prater for den dagen. (Litt dumt om de plutselig veksler oss med rørleggerne de prata for dagen før).
De tekniske dupedittene trenger jeg ikke en gang nevne. Men jeg skal faktisk gi disse herrene litt ros her. De skriver i alle fall ikke akkurat det samme på powerpointen som de sier. Det gjør de som prater etter lunsjen.
Det er viktig at vi i salen skjønner at pratemakern er menneskelig. At han faktisk har et liv utenom. Så vi må jo få se bilder av barnebarna. Få se de små som enten mestrer, eller ikke minst IKKE mestrer noe. I dag skjedde faktisk noe jeg ikke trodde kunne skje: det var en som var såpass ung at han bare hadde med bilder av sine egne barn. Men så var han fra England også, så han kan jo få lov til litt mer enn de andre.
Det som gjør at jeg aldri liker disse mannfolka, er at de alltid skal gjøre narr. Helst i andre halvdel av talen, akkurat før vi begynner å gå lei. Da skal vi få le litt. Sånn god-leing som er av og ikke med.
Jeg ble ikke veldig sjarmert av han gubben som gjorde narr av damer som gjorde karriere, og som ikke fikk barn tidlig. De kunne ha det så godt når de var litt for modne og ikke kunne få unger. Hva det hadde med hans foredrag om 'humor i hverdagen' veit jeg ikke, men publikum skratta godt. Så da var det nok en suksess.
I dag var det blant anna Sting det gikk ut over (og et par i salen så klart. Det hører med.) Du skal være ganske heldig om du prater til en sal med musikere, og ingen av dem liker Sting. Mannen trodde så klart han traff bra når han skrøyt av en samtidsmusiker og dreit ut en popmusiker. Han bomma gitt.
Jeg har kanskje ikke mye å sutre over når jeg klager over slike ting. Poenget er bare at vi ikke trenger slike bøylemikrofon-brukere. Tenk hvor mange feler kulturskolen kunne ha kjøpt inn for samme pris.
Og nå skal det være sagt at dagens møte er den beste planlegginsdagen jeg har vært på. Jeg syns det sier litt bare det.
Det kan hende jeg allerede har blitt en sur, tverr, satt og vanskelig kulturskolelærer. Men jeg er altså ikke så glad i planleggingsdager. For det første blir de alltid lagt til ferien. Eller, det som hadde vært ferie, om det ikke hadde vært planleggingsdag. Jeg har lurt litt på om administrasjonen er så sure for at de har mindre ferie enn lærerne, at de legger planlegginsdagen så tidlig som mulig. Favorittene er 13. august eller 2.januar. Særlig for en som meg som har fast jobb én dag i uka, og den dagen er 5 dager etter.
Det kan hende administrasjonen ikke i utgangspunktet er bitre eller slemme. Men den tanken er jo bare litt kjedelig. (I år var de jo ganske så snille med oss. Jeg skal innrømme det. 7.januar er ok.)
På sånne møter er det alltid noen som skal inspirere oss. Og det er visse regler for hvem disse heldige folka er.
For det første er det alltid en mann. Ikke snakk om at unge damer får sånne oppdrag. Og de skal IKKE kunne faget til dem de har foredrag for. Det er de helt ærlige på. (Så oppmuntrerne til kulturskolelærerne er så klart ikke musikalske. De synger kun i dusjen) Men allikevel bruker de så mange eksempler fra dette faget som overhode mulig. Kanskje for å vise at de faktisk husker hvem de prater for den dagen. (Litt dumt om de plutselig veksler oss med rørleggerne de prata for dagen før).
De tekniske dupedittene trenger jeg ikke en gang nevne. Men jeg skal faktisk gi disse herrene litt ros her. De skriver i alle fall ikke akkurat det samme på powerpointen som de sier. Det gjør de som prater etter lunsjen.
Det er viktig at vi i salen skjønner at pratemakern er menneskelig. At han faktisk har et liv utenom. Så vi må jo få se bilder av barnebarna. Få se de små som enten mestrer, eller ikke minst IKKE mestrer noe. I dag skjedde faktisk noe jeg ikke trodde kunne skje: det var en som var såpass ung at han bare hadde med bilder av sine egne barn. Men så var han fra England også, så han kan jo få lov til litt mer enn de andre.
Det som gjør at jeg aldri liker disse mannfolka, er at de alltid skal gjøre narr. Helst i andre halvdel av talen, akkurat før vi begynner å gå lei. Da skal vi få le litt. Sånn god-leing som er av og ikke med.
Jeg ble ikke veldig sjarmert av han gubben som gjorde narr av damer som gjorde karriere, og som ikke fikk barn tidlig. De kunne ha det så godt når de var litt for modne og ikke kunne få unger. Hva det hadde med hans foredrag om 'humor i hverdagen' veit jeg ikke, men publikum skratta godt. Så da var det nok en suksess.
I dag var det blant anna Sting det gikk ut over (og et par i salen så klart. Det hører med.) Du skal være ganske heldig om du prater til en sal med musikere, og ingen av dem liker Sting. Mannen trodde så klart han traff bra når han skrøyt av en samtidsmusiker og dreit ut en popmusiker. Han bomma gitt.
Jeg har kanskje ikke mye å sutre over når jeg klager over slike ting. Poenget er bare at vi ikke trenger slike bøylemikrofon-brukere. Tenk hvor mange feler kulturskolen kunne ha kjøpt inn for samme pris.
Og nå skal det være sagt at dagens møte er den beste planlegginsdagen jeg har vært på. Jeg syns det sier litt bare det.
onsdag 5. januar 2011
Mislykka komplement
For ei stund sia var jeg på antifavorittutestedet mitt nederst i Hegdehaugsveien. (Stedet hvor de skryter på seg å ha masse forskjellige ølsorter, men der de dessverre alltid har gått tom før det du spør om. Om du da ikke spør om en Ringnes.)
Jeg var der egentlig med strykervennene mine (som av en eller anna grunn liker den plassen), men jeg ble sittende i en bås sammen med en gammal fotballspiller. (Han som er oppkalt etter et et insekt, og som er mer kjent for å være ute på livet enn hva som er vanlig for fotballsparkere.)
Det første han sier til meg er : "Lov meg å aldri ta tannregulering! Ehh, ikke si du aldri har tenkt på det, at du har veldig stort mellorom mellom tennene? Men det er veldig sjarmerende, så aldri ta tannregulering!". Det var sikkert fint ment, for han maste om det utover kvelden.
Men jeg hadde aldri tenkt på det før, og nå tar jeg meg sjøl i å stikke tunga mellom de to fortenna mine hele tida. Så nå ser det sikker ut som om jeg prøver å se ut som Tone Damli og den kjente tungespissen henens.
Idiotisk komplement.
Jeg var der egentlig med strykervennene mine (som av en eller anna grunn liker den plassen), men jeg ble sittende i en bås sammen med en gammal fotballspiller. (Han som er oppkalt etter et et insekt, og som er mer kjent for å være ute på livet enn hva som er vanlig for fotballsparkere.)
Det første han sier til meg er : "Lov meg å aldri ta tannregulering! Ehh, ikke si du aldri har tenkt på det, at du har veldig stort mellorom mellom tennene? Men det er veldig sjarmerende, så aldri ta tannregulering!". Det var sikkert fint ment, for han maste om det utover kvelden.
Men jeg hadde aldri tenkt på det før, og nå tar jeg meg sjøl i å stikke tunga mellom de to fortenna mine hele tida. Så nå ser det sikker ut som om jeg prøver å se ut som Tone Damli og den kjente tungespissen henens.
Idiotisk komplement.
Abonner på:
Innlegg (Atom)